Oslo Konserthus 22.1.2015 Stravinsky: Pulcinella-suite, Berio: Folkesanger, Mozart: Symfoni nr 41, Oslo-filharmonien, Joshua Weilerstein, dirigent, Tora Augestad, mezzosopran
Med en utrolig spenstig avslutning av Mozarts Jupiter-symfoni satte Oslo-filharmonien en kraftfull avslutning for en spennende konsertkveld.
Det var i første rekke Berios sangsyklus som tiltrakk interessen men før vi kom så langt var vi innom Stravinskijs ny-klassiske Pulcinella-musikk. Flott og spenstig framført av et orkester som var desimert til kammerstørrelse. Dette skapte nærhet til den flotte musikken som egentlig er tidlig italiensk musikk av Pergolesi og andre som Stravinskij har arrangert og omskrevet.
Berios sangsyklus Folkesanger er skrevet for hans kone Cathy Berberian, en mezzo-sopran med en utrolig spennvidde i stemmen. Hun var særlig kjent for å framføre samtidsmusikk og mange, bl.a. John Cage, skrev musikk spesielt for henne.
Denne sangsyklusen inneholder riktignok folkelige sanger fra en rekke land, blant annet fra Cathy Berberians hjemlige Armenia. Men her går det i kryss og tvers i kjærlighetsviser, vuggesanger og barnesanger på fransk, italiensk, engelsk og armensk. Uttrykket er stort og med vidløftig spennvidde slik det passer til stemmen til Cathy Berberian.
I kveldens framføring fikk vi høre cabaret-sangeren Tora Augestad. Det vil si, hun ar kanskje mest kjent for å framføre sanger i denne sjangeren men her i Berios verk viste hun at hun også har grep om viril samtidsmusikk. Et par av sangene gikk ‘rett inn’ for undertegnete.
Avslutningen med Mozarts siste symfoni ble prikken over i’en på denne saftige konsertkvelden. Siste-satsen i Jupitersymfonien er et stykke musikk hvor Mozart kanskje overgår seg selv og pekte ut hva han kunne fortsette å skape hvis han ikke døde altfor ung. Satsen er også et mesterverk i bruk av fuger, sannelig kunne rokokko-komponisten gå salige Bach en høy gang på dette området!
Det satt med et smell!
Den svært unge New York’eren Joshua Weilerstein gjorde et svært sympatisk inntrykk. Han vil forhåpentligvis lære seg med tiden å holde en mikrofon andre steder en tett på tanngarden så det går an bedre å forstå hva han sier.
Den eneste malurten vi kan helle i begeret er at adgangen til Oslo Konserthus nå blir mer og mer problematisk. Fra Rådhusplassen må du gå lange omveier for i det hele tatt å komme inn. Verre var det forrige uke, da fylte byggmasse, jern og ståltråd opp adgangen. Uten varsel. Uten skilting. Det er tydelig at landet vårt har for mye penger, det gjelder å bruke dem opp fortest mulig, særlig gjelder det tydeligvis den jålete forretningsstanden i Vika! Det er fortsatt noen av oss som ferdes til fots i denne byen. Slikt som dette går rett og slett ikke an!
