Rolf Wallin: Tides (1998) for 6 Percussionists and Orchestra, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 4 Oslo-filharmonien dir.: Jukka-Pekka Saraste, Kroumata slagverksensemble
Rolf Wallins slagverkskonsert Tides er et spennende verk. Det er fra 1998, men er på ingen måte preget av det man enkelt kan karakterisere som ‘nymotens dilletanteri og selvdiggende pling-plong’. Snarere er det et seriøst verk, framført i en lett og ledig stil og med en stor schwung av den tradisjonelle konsertformen over seg. Det fanget interessen fra første øyeblikk, ikke minst for sine lett humoristiske anslag og sine visuelle sider. Det er mer enn tydelig at komponistens bakgrunn som rockemusiker lar seg avtegne i dette verket.
Saraste kommer inn. Forholder seg helt rolig. Konsentrer han seg om å mestre plutselig og innfløkte kombinasjoner av klanger og toneclustere? Nei, en svak risling og hvisken, ikke fra orkesteret, blir mer og mer tydelig i salen. De seks musikerne i svenske Kroumata slagverksensembleskrider langsomt fram gjennom salen mens de ‘tegner’ lydkombinasjoner på sine cymbaler som de bærer i hendene. Lydene er forbløffende og overraskende, det er ikke akkurat dem du forbinder med ‘grytelokk’ som støter kraftig sammen i en Rossini-ouverture eller et Sjostakovitsj-verk. Noe minner også om Wallins lek med ‘skrapelyder’ på ballonger.
De inntar langsomt sine posisjoner oppe på podiet hvor et gedigent batteri av xylofoner, vibrafoner og marimbaer er stilt opp. Klangene de trekker ut av disse instrumentene er fascinerende og besnærende. De fengsler oss med sine spennende kombinasjoner og saktemalende intensitet. Så opptrer igjen et langsomt skifte i musikken. En etter en går slagverksolistene bak i orkesteret hver ‘syngende’ med sitt glass vann (hvor ikke vin i vinglass?). Her er de ordinære – og kraftige – slagverksinstrumentene stilt opp. Nå, i konsertens siste del, oppstår de kraftige drønnene og utladningene. Det er som om selve orkesteret blir borte i disse seks manns sterke slagverkssalvene. Så toner det langsomt ned igjen, musikken stilner av og musikerne beveger seg en for en opp trappa på podieterassen bak orkesteret.
Effektivt, visuelt og spennende. Det ble en konsert som fanget oppmerksomheten helt fra første øyeblikk. Og også en slagverkskonsert som ikke akkurat var ‘behagelig’ men heller ikke tilhørte de mer outrerte sidene av samtidsmusikk. Verket er tidligere framført ved Ultima-festivalen, i Bergen (2000) og i fjor ved festspillene i Elverum.
Sjostakovitsj har mye på hjertet i sin fjerde og ‘ukjente’ symfoni. Til tider bobler han nesten over av innfall. Men likevel står symfonien som en søyle – nesten på høyde med hans etterfølgende store symfonier. Her har han forlatt det nesten håpløse mislykkete sporet han forsøkte i de to foregående symfoniene og beveger seg mot former vi aner kommer, som i den neste (femte) og tiende symfonien. Han turte ikke på 30-tallet i den tids Sovjet å la symfonien bli framført. Kanskje godt var det for man ble skutt for mindre enn krasse akkorder i de årene som fulgte etter attentatet på Kirov, i ettertid mest kjent som Moskva-prosessene. Og kanskje lå det også noe positivt på et vis at han ble ‘korrigert’ vekk fra sine mer outrerte former og sprelske innfall og inn i et spor som resulterte i mer helstøpte verk, som i den etterfølgende femte symfonien.
Symfonien er full av innfall og burlesk-pittoreske pastisjer og småpassasjer, men den har likefullt en dramatisk støpning. Fra første stund av stjal orkester og dirigent vår fulle oppmerksomhet i det timeslange verket. Det ble en intens og sterk opplevelse som viser at orkester og dirigent er på god vei til følge opp det eminente grepet om Sjostakovitsj som var under Mariss Jansons tid. Dette var det andre verket i dette jubileumsåret for Sjostakovitsj. Kommende sesong vil preges av en av de forrige århundrets store komponister, ved siden av at Rolf Wallin gis en bred presentasjon. Denne kombinasjonen er nok uvandt for det tradisjonelle orkesterpublikummet, men vi fant det positivt og overraskende at så mye ungdom hadde funnet veien til Konserthuset i går. Dette er et spor som lover godt!
Apropos Mariss Jansons: styreleder i Oslo-filharmonien Ida Børresendelte ut stipendet som bærer hans navn til orkesterets alterenerende solo blant annenfiolinistene, Dagny Bakken. Populært!
