Spennende

Nasjonalmuseet Museet for samtidskunst 28. juni – 20. september 2009, 
Matias Faldbakken: Shocked into Abstraction. Utvalgte arbeider 2005-2009.

Samtidskunstmuseet åpner i dag en bred presentasjon av Matthias Faldbakkens arbeider fra de siste årene. Dette er den første museumsmønstringen av Faldbakken som kunstner og den første større presentasjonen av en yngre, norsk kunstner i Nasjonalmuseet. Han vet å markerte seg og har en tydelig profil – Han har vært opptatt av at også kunsten, underkulturer og opprør blir kjøpt opp av underholdningsindustrien og ufarliggjort, sier museet. 

Matthias Faldbakken har de siste årene markert seg med et svært tydelig navn gjennom en rekke separatutstillinger her hjemme såvel med utstillinger i Berlin, London og New York. Men han innskrenker seg ikke bare til bildekunst. Han skriver bøker – eller tekster – og framføres på flere scener i mellom-Europa, bl.a. ved ‘Markens Grøde‘-Sebastian Hartmans nye scene i Leipzig. 

Sånn sett er han et navn som ikke bør være oss uvedkommende. Han stikker heller ikke under en stol at han på ‘noen minutter’ kan skrible ned graffiti på veggfliser eller klistre opp sølvfarget aluminiumstape-biter på en vegg og tjene ‘noen titusen’ på det.

På denne utstillingen kan du se en stabel med video-kassetter eller en haug oppstablete Marshall-høyttalere. Eller du kan se skriblerier på en vegg eller tegn som tyder på at det er forsøkt vasket vekk. Eller hans sølvfargete aluminiumstape streket opp på store felter. Vil han provosere oss? Få oss til å tenke anerledes? Er han et korrigerende element i vårt underholdnings- og velfredssamfunn?

Alldeles ikke. Om han provoserer er det overfor dem som en gang for alle har slått fast at kunst er noe som ble utført i opphøyd tilstand med tilgang til det overjordiske en gang på 1800-tallet eller tidligere. For evig og alltid. Basta bom.

Oss provoserte han alldeles ikke. Og noe ‘korrigerende’ element – fra hva? – fant vi alldeles ikke. Derimot fant vi denne utstillingen, eller den ’tilfeldige oppstablingen’ kan vi like gjerne si, som svært spennende. Eksempelvis Marshall-høyttalerne. Mange historier ligger i dette. Vi bryr oss ikke om at høyttalerne er tomme, såkalte ‘dummies’. Men for oss uttrykte de helt klare assosiasjoner når vi så dem. Hvem skulle vel ikke ha ønsket seg en slik stabling av kraftige høyttakere, en fresh VOX-forsterker og en Stratocaster eller Gibson gitar koblet til? La lyden fritt synge ut? For hundrevis, tusenvis av mennesker? Rockealderene store frihet, de ekstatisk opplevde utefestivalene – som vi har hver sommer her omtrent midt inne i byen, faktisk bar et steinkast eller to fra dette museet – og opplevelsen en får av å ha blitt knyttet sammen i dette med tusenvis av andre?

Det er slikt som dette som gjør at denne utstillingen rett og slett er spennende. Det er ikke selve verkene, men det er hva de utløser av tanker og assosiasjoner i deg.

Det dominerende arbeidet på denne utstillingen er utvilsomt Brent bil. En høyst levende utbrent bil ligger der i full størrelse i all sin heslighet på en tralle. Her er det mange historier å lese. Det blir spennengde.