Dette var spennende! Det er ikke hver gang vi kan si dette når unge komponister blir gitt frie tøyler og får anledning til å boltre seg med et helt symfoniorkester – og med gjerne lange belærende forklaringer som følge. Men dette var anerledes. Interessant og meningsfullt. Asbjørn Schaathun har tydeligvis såpass erfaring fra undervisning og opptreden at han har skjønt en god del av dette med kommunikasjon.
Dette var en frisk og uvanlig kveld, musikkstykker ble presentert nærmest som kunstverk på et galleri. Det som binder disse verkene sammen er at de representerer de siste hundre årenes musikk helt opp til våre dager.
Oslo Konserthus 31.3.2016 Boulez: Eclat, Stravinskij: Fra Fire etyder, nr. 1-3, Mahler: Wo die schönen Trompeten blasen, Ich bin der Welt abhanden gekommen, Schaathun: Nations – klaverkonsert (urframføring i orkesterversjon), Schönberg: Friede auf Erden, Oslo-filharmonien, dir.: Christian Eggen, Marianne Beate Kielland – Mezzosopran, Ingfrid Breie Nyhus – Klaver, Asbjørn Schaathun – Konferansier og kurator
Kommentatoren, konferansieren og tilretteleggeren, komponisten Asbjørn Schaathun, hadde her nærmest fritt valg på øverste hylle med et fremragende symfoniorkester sultne på opplevelser. Han hadde satt sammen et program med noe av 1900-tallsmusikkens fremste navn.
Derfor passet det å starte med nylig avdøde Boulez som er den store musikkpersonlighetens på 1900-tallets andre halvdel. Selv har vi vanskeligheter med helt å «ta» ham, men det kommer kanskje en gang (?). Hans orkesterstykke Eclat overrasket imidlertid med sine spenn og overraskende vendinger.
Kontrasten til Stravinskij ble overraskende og sympatisk. Disse korte orkesterstykkene av Stravinskij er ikke mye framført, men her var det herlig å oppleve dem.
Så til Mahler som ga et helt annet uttrykk, overfølsom og vakker musikk. Marianne Beate Kielland måtte steppe inn på kort varsel for sykdomsforfall i to av Mahlers kanskje noe overspente sanger.
Urframføringen av Asbjørn Schaathuns nylig komponerte klaverkonsert kunne lett bli en flopp. Men det som gjorde konserten interessant var dens vendinger hvor vi stadig erfarte at elementer fra folkemusikken var til stede. Ingfrid Breie Nyhus var en kraftfull solist som bar mye av framføringen.
Schönbergs orkestersats til sitt kor-stykke Friede auf Erden avsluttet konserten. Det ble skrevet på begynnelsen av 1900-tallet. Her er komponisten romantisk i sin uttrykksform, selv om han tøyer seg langt ut mot tonalitetens yttergrenser. Et rolig stykke musikk som avsluttet denne vellykkete konserten.
