Uranienborg skole 10.11.2002 Respighi: Suite nr. 3 fra Antikke sanger og danser, Vivaldi: De fire årstider arrangert av Terje Tønnesen
Det Norske Kammerorkester, leder og solist: Terje Tønnesen
Dette er spennende men først og fremst spenstig gjort! Vivaldis fire berømte fiolinkonserter omplassert til vår tid med elektronikk og slagverk og forsiktige forandringer av fraser og tempo, men likevel med dyp respekt for grunnideen i verket. Terje Tønnesens arrangement av Årstidene følger idemessig de sonettene som Vivaldi selv måtte føle inspirasjon fra da han trykket opp komposisjonen i 1725. Her kunne vi se hva komponisten tenkte på, hva han ville skildre i musikken.
Den røde prestens fire fiolinkonserter er blitt hans mest spilte komposisjoner, av fiolinkonsert de utvilsomt mest framførte av alle og av verk fra barokken kanskje også de mest populære. Hvorfor skjønner alle som har hørt dem. Iøynefallende og fengende musikk, korte i satsene og med en klar rollefordeling hvor soloinstrumentet får anledning til å briljere og lede an i framførelsen. ‘Alle’ har gjort dem, av de siste års CD-utgivelser er Anne-Sophie Mutters med Trondheimsolistene den klart fremste.
Men det var ikke før pønkeren Nigel Kennedy at man begynte for alvor å løse opp framføringsordenen. Fremdeles er man i alfor sterk grad bundet til en historisk korrekt framføringsmåte, i den grad det nesten er blitt en form for religion med krav til buestrøk og treverk av den rette årgangen. Også levemåte – for noe tørrere og mer kjedelig enn en riktig engelsk ‘historisk korrekt’ framføringsideolog finnes ikke i dagens musikkverden.
Denne retningen har utvilsomt sin verdi, men man har lett for å glemme det faktum at barokkmusikk har improvisasjon som utgangspunkt, at man gjerne ‘stjeler’ litt fra hverandre og at det likesom dagens jazz er utøvernes evne til å improvisere og ‘lage’ musikk som er det avgjørende (Vivaldi brukte selv temaer fra disse konsertene i noen av sine ‘umulige’ operaer).
Dette har Terje Tønnesen vendt tilbake til. Med denne versjonen har han omplantet Vivaldi til vår tid. Her går det mindre i solistisk improvisasjon – skjønt det er også der – men mer i retning av å lage et lydbilde som matcher vår tid. Lydmann med elektronikk av konkrete lyder spiller en viktig rolle. Slagverk, gitar og teorbe er lagt inn og særlig slagverket dominerer og skaper overraskende øyeblikk.
Men det er de diskrete klangene som skaper nye og spennende ting i lydbildet. Dette med en helt ny forståelse for musikken som gjør at den underlegges tildels store forandringer, det legges til nye fraser, tempo og farve blir en annen og plutselig hører vi valsetakter i musikk skrevet hundre år før den østerriske valsen for alvor ble kjent i Europa.
Ydmykt gjort hele veien, men tro mot de bildene komponisten må ha hatt foran seg slik det framgår av sonettene fra 1725. I Våren hører vi sildrende bekker og klaskende brus fra vann – foss? – i riktig surroundplasserte høyttalere bak og over oss. Under Høsten festes det og utropes gledesrop under sang og dans – og kanskje hører vi høylytte ‘skål‘er.
Men det er spennende og gjør at musikk vi har hørt så mange ganger før framtrer i ny drakt og med en spennende utfordring til oss. Da får vi heller tilgi at vi festet oss ikke så mye ved de solistiske prestasjonene framfor det spennende lydbildet. Vi vil også bare nevne at Respighis antikke danser ble framført slik de var skrevet på 1930-tallet, men med en liten strykergruppe plassert bak det øvrige orkesteret slik at en tilsiktet ekkovirkning oppsto.
For dette var en konsert som varmet i syv minusgraders eksosfylt og asfaltstøvbelagt kuldeluft utendørs. At den fant sted i Uranienborg kirke – hvor ensemblet tidligere gjorde en fremragende innspilling av Haydn med Truls Mørkpå hans internasjonale gjennombrudds-CD – gjorde konserten ytterligere minnesverdt. Den ble også festet til de digitale rillene i går, og da med den ‘fete’ akustikken og dype etterklangen som dette kirkerommet innbyr til. Takk for opplevelsen! Vi gleder oss til gjenhør!
