Spennende politisk thriller fra historiske Romerriket

Robert Harris: Imperium,Oversatt av Monica Carlsen, Cappelen, 2007, 349 sider

Robert Harris har tidligere skrevet Enigma, Engelen i Arkhangelsk og Fedreland. Alle tre er thrillere som utspiller seg i tilknytning til historiske begivenheter i vår nære fortid. Så for tre år siden kom Robert Harris’ Pompeii på norsk. I denne boken er handlingen lagt til år 79 e.Kr. og dagene rundt Vesuvs store utbrudd. Mange med meg har nok ventet på den neste boken etter å ha lest beretningen om ingeniør Marcus Attilius’ nervepirrende kamp mot tiden og naturkreftene. I Imperium befinner vi oss fortsatt i Romerriket og nå skriver vi 79 år f.Kr.

Cicero hadde høye politiske ambisjoner, han ville oppnå Imperium. For en aristokrat uten familie med politisk makt og penger var dette i datidens Roma en teoretisk mulighet, men i praksis en fjern drøm. Legenden forteller at Tiro flere tiår etter Ciceros død skrev hans biografi. Det er antatt at verket forsvant i kaoset som fulgte Romerrikets fall. Med utgangspunkt i dette har Robert Harris gitt Tiro ordet i Imperium. Tiro var Ciceros slave og han fulgte sin herre i 36 år. For å ha noen å diskutere med på sine reiser lot Cicero Tiro få mye av den samme filosofiske utdannelsen som han selv tok. Tiro er selv kjent som mannen som fant opp stenografisystemet. En oppfinnelse han gjorde for å kunne notere like fort som Cicero, mannen med sølvtungen, snakket. Cicero var en mann som var svært opptatt av sitt ettermæle. Han har etterlatt seg en rekke tekster om retorikk og politikk. 

Robert Haris fører oss uanstrengt gjennom Ciceros vei til toppen, mens han samtidig gir oss en historietime om antikken. I kjent stil får vi også bli kjent med personen Cicero bak politikeren. Han leker stolt med barna og krangler med sin fornuftige kone. 

Jeg er ingen historiker og kan ikke vurdere de historiske fakta, men de virker troverdige og gjennomarbeidet. Språket i boka er godt å lese med noen innslag av ord og vendinger som setter stemningen til en annen tid. Fra tid til annen henvender Tiro seg direkte til oss, av og til for å foregripe begivenhetenes gang eller for å gi sin egen tolkning av situasjoner. Jeg liker godt Robert Harris’ bruk av dette språklige virkemidlet og føler det drar meg ennå lengre inn i historien. Det er mulig han her bruker Tiro som talerør og hvisker oss i øret hva han selv mener. Aner vi at Robert Harris’ beundring av Cicero falmet under dette arbeidet? Cicero fremstår som en politiker som er mer opptatt av posisjon enn sak. Han ønsker makten for maktens skyld og ikke for det han kan utrette med den. Så kanskje er ikke romertiden så ulik vår egen? 

Imperium er nok en flott bok av Robert Harris. En bok med innhold som med letthet kan leses på stranden. Hvis det slutter å regne…