Kulturnyheter

Spennende Prokofiev

Prokofiev: Den brennende engelen (The Fiery Angel)
Galina Gorchakova, Sergei Leiferkus
Kirov-teatrets kor og orkester
dir.: Valery Gergiev (Philips 446 078-2) – forestillingsopptak fra 1993

Prokogiev_AngelDet er vanskelig både å mislykkes og unngå å brøyte nye veier i den russiske operalitteraturen når det dreier seg om Kirov-ensemblet og dets energiske leder Valery Gergiev. Noe over-energiske vil noen si, som mener å se de maniske trekkene hos en kunstnerisk leder som formelig pisker fram sitt ensemble til den ene nyvinningen etter den andre i å hente fram glemte skatter blant russiske operaer, og som også drar med sitt ensemble på månedslange turneer i Vesten hvor hviledager og spillepauser sees på som et kunstnerisk onde.

Etter at de i en årrekke har trukket hjem internasjonale priser som ‘beste’ og ‘mest nyvinnende’ operaproduksjon foreligger nå innspillingen av Prokofievs opera ‘The Fiery Angel‘ (Den brennende engelen) som også dro med seg en ærespris fra tidsskriftet Grammophone på tampen av fjoråret.

Denne operaen har omtrent ikke vært spilt tidligere og har ikke vært utgitt hverken på plate eller CD før Kirov-ensemblet kom med denne innspillingen. Etter sceneoppførelsen i St. Petersburg i 1993 har operaen vandret inn på spilleplanene ved en rekke operahus rundt i verden.

Vi snakker her om en Prokofiev-opera som i likhet med Krig og Fred nærmest har vært ukjent for musikkverdenen i årtier. Uroppførelsen fant sted først i 1955 på La Fenice i Venezia, men det var ikke før Kirov-ensemblet tok fatt i den for et par år siden at den for alvor ble kjent.

I tid tilhører den samme epoke som Kjærligheten til de tre appelsiner, Prokofiev-operaen som mange ville anta var den eneste han skrev, i hvert den eneste som var i en slik form at den lot seg framføre. Denne er også fra tyve-tallet. Man kjenner igjen det musikalske uttrykket. Men stilistisk er det noe langt annet. Mens Kjærligheten til de tre appelsiner (sist framført i Norge i Bergen i fjor vår og nå på spilleplanen på en privatopera i Stockholm) er en opera med handling hentet fra italiensk commedia-dell-arte tradisjon – og hvor musikken gjenspeiler dette med sin burleske spøkefullhet, sprelske innfall og iøynefallende melodiøsitet – er ‘Den brennende engelen‘ noe langt annet.

Musikken er konsekvent holdt i lange linjer, nesten som i en senromantisk Wagnerpåvirket tysk opera fra tyve-tallet. Men Prokofievs filmatiske måte å skrive musikk på, går også igjen her. Selv om det hele glir fra den ene scenen til den andre i et nesten repeterende moderat tonespråk uten for mye bruk av de prokofiev’ske effekter han hyppig øste ut av seg i denne epoken. Dissonansen er forlatt framfor mystikk-skapende tremolo fra strykerne. Hans tilbakeholdenhet med å anvende seg av det filmatiske uttrykket vi kjenner fra ballettene, særlig Romeo og Julie, og Eisensteinfilmene, kan også forklare sitt til at denne operaen forble i skyggeland.

Derfor overrasker denne operaen. Det er et innblikk i Prokofievs toneverden som dels har vært ukjent og som viser at han midt oppe i sin mest rebelske og sprudlende periode også hadde tid til å skrive musikk i et mer tradisjonelt tonespråk.

Men om musikken overrasker, er det verre med librettoen. Her har Prokofiev valgt en historie fra middelalderen med svartesyn og overtro hvor djevlefordrivelse, mystikk og inkvisasjon er ingrediensene. Egentlig står ikke historien til troendes. Det blir en heller tablåmessig gjennomgang av utrolige, dels grusomme hendelser som vi ikke kan tro på. Topp-punktet er den vanvittige vertshusscenen hvor Mefistoles spiser en serverings-gutt – og det hele munner ut i et slags villet fortsett om at klostersøstrene skal ta oppgjør med inkvisasjonen, på svartesynets vegne.

Om det ikke holder som historie, er ingrediensene fargerike nok – jmf. den utrolig tenkte vertshusscenen. Som sceneoppsetning er det nok å gripe fatt i for en fantasifull instruktør.

Men vi ser også hvorfor denne ekstremt vanskelige historien har bidratt til å holde operaen unna spilleplanene. Med Kirov-ensemblet er derimot det meste mulig. De har blåst liv i denne glemte Prokofiev-operaen og har dermed sørget for å sette den inn i operaverdenens oppmerksomhet.

Først og fremst er dette opptaket et praktarbeid av de to hovedrolleinne-haverne, Sergei Leiferkus og Galina Gorchakova, den ene allerede etablert i den internasjonale operaverdenen, den andre på terskelen til en karriere hvor vi på langt nær sannsynligvis har sett utfoldelsen i sin fulle bredde.

Det er tydelig at dette er det ideelle repertoaret for Galina Gorchakova. Her kommer hun mer til rette enn det vi hørte av henne på den første solo-CD’en hennes som også ble presentert i fjor. Som den djevelbesatte kvinnen gjør hun en overbevisende sanglig innsats, langt fra den skjemmende vibratoen som skjærer gjennom på hennes solo-CD. I denne type naturalistisk preget musikk er hun på hjemmebane, dette mestrer hun suverent.

Hun kan allerede trygt nevnes blant de 4-5 sopranene i dag som aksler seg i kjølvannet av Kiri Te Kanawaog Jessye Norman. Her viser hun at hennes sterkeste side er det naturalistiske uttrykket.

Hva er så å si om selve innspillingen? Ikke annet enn at kombinasjonen Philips, Marinskij-teatret og Kirov-ensemblet igjen har trådt til med en fulltreffer. Du hører knapt at det er et forestillingsopptak, og kvekker til når det lamslåtte publikummet får manet seg opp til den pliktskyldige applausen. Som sagt, dette er ingen lystelig historie. Men det er spennende musikk av Prokofiev du garantert aldri har hørt før. Og det er en god grunn til å skaffe seg disse to CD’ene.

Legg så til Galina Gorchakova på hjemmebane – i praktfull naturalistisk utfoldelse, fri for vibrato og med fengslende innlevelse i en rolle som vi nesten tror på.

Da svelger du gjerne kameler – og med Mefistoles spiseorgie er det å tilføye at det hele er tenkt magi. Varige mentale spiseforstyrrelser får du således ikke.

Sjekk også

Brynjar Hoff

Dette er litt av et kjempeløft, en utgivelse av en boks med ni CD’er, alle …

Spektakulær musikk fra Oslo-filharmonien

Petrenko vil avslutte sin tid som sjefsdirigent i Oslo med å spille inn verk av …