Oslo Konserthus 6.11.2008 Lasse Thoresen: reise gjennom tre daler – cellokonsert, urframføring
Haydn: Symfoni nr. 103, «paukevirvelen», Oslo-filharmonien, Truls Mørk – cello, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Tilnavnet til denne konserten, ‘reise gjennom tre daler‘, må ikke taes bokstavelig. Det er snarere en reise gjennom tre sinnsstemninger, eller som komponisten selv sier, tre forskjellige sjelstilstander.
Det er en uhyre krevende konsert Lasse Thoresen har skrevet. Truls Mørk må forholde seg til kvarttoner, noe som kan være særdeles komplisert for en som i hele sitt liv har øvd seg seg på å framføre ‘rene’ toner – og som er blandt verdens fremste av utøvere på sitt instrument nettopp for dette. Men konserten stiller også sterke krav til uttrykk, dynamikk, tekniske ferdigheter og innlevelse.
Lasse Thoresen begynte på konserten i 1999 etter at Truls Mørk hadde bedt ham om en konsert. Den har altså hatt en langt tilblivelsesprosess.
Men resultatet er overmåte vellykket. Vi slåes først og fremst av den mektige skjønnheten i verket. Klanger blander seg med celloens noen ganger spinkle tone høyt oppe i diskanten, andre ganger med den syngende brede og fyldige tonen som celloen nesten er alene om. Skjønnhet er kanskje heller ikke det rette uttrykket, la oss rett og slett si at konserten gjør et stort og mektig inntrykk. Her er det spennet mellom forskjellige stemninger, mellom lys og skygge, høy og lav intensitet, dynamikk, rytme – og ikke minst vekselsspillet med det øvrige orkesteret.
Dette fant sted på en svært spennende måte. Ni instrumenter var gruppert rundt solisten mens resten av orkesteret befandt seg bak og delvis på kantene. I dette ensemblet inntok bassen en sentral rolle, både visuelt og musikalsk. Synet av en bassist plukkende over strengene kunne vekke assosiasjonene til en jazz-artist, og kanskje også det var meningen. Men tonebildet lå i retning av det dype og melankolske hvor også bassklarinett og trombone gjorde seg sterkt gjeldende. Solisten møtte en tonedybde som kunne ligge nær celloens egen mørke klang. Vi skal ikke bruke uttrykk som ‘skjønt’ og ‘vakkert’, dette blir for flatt og intetsigende i denne sammenheng, men innskrenke oss til å si at det skaper et sterkt inntrykk.
Solisten kjempet hele tiden, og til tider var det også en sterkt påtakelig kamp. Den største kampen fant nok sted i den store cadenzaen som innledet den siste satsen. Og det var her vi nok en gang fikk understreket at en konsert som denne kan sette i gang følelser og stemninger som går langt utover de konkrete tonene.
I kontrast til den spennende cellokonserten ble konsertkvelden avsluttet med en feiende frisk og spenstig framføring av Haydns symfoni nr. 103, populært benevnt som ‘paukevirvelen’. Dette er musikk til å bli i godt humør av og musikernes entusiasme og iver smittet over på oss.
