Spenstig

Oslo Konserthus 12.10.2006 Grieg: Suite fra Holbergs tid, Michael Haydn: Fløytekonsert , Bártok: Konsert for orkester
Oslo-filharmonien, Per Flemström – fløyte, dir.: Eivind Aadland

Det var spenst og saft i Bártok i Oslo Konserthus. Oslo-filharmonien fikk nok en gang vist at orkesteret har et spesielt grep om den store orkesterlitteraturen fra det forrige århundret, hva enten det dreier seg om Sjostakovitsj eller Ravel. Eller som i går, Bela Bártok.

Hans Konsert for orkester ble en strålende framføring. Her fikk orkesteret vist seg fram med alt hva det står inne for – hvilket vil si, ikke så rent lite. For dette er en konsert med hele orkesteret i solistrollen, ikke bare enkeltvis og gruppevis, men totalt og helhetlig.

Det var et orkester som trivdes med dette. Fra de første elegiske tonene i celloen, til messingseksjonens abrupte koraler og endelig til den totale utløsning i fulle tutti. Med Bártoks krasse harmonier, som nok lød atskillig mer fremmedartet og disharmonisk på 1940-tallet enn det gjør i dag, til de puszta-liknende danserytmene som Bártok flettet inn i omtrent alt hva han skrev.

Selv om det var de varme pustene fra de ungarske slettene vi nærmest kjente brenne mot kinnene i går skal vi ikke glemme at dette var et verk skrevet i USA i komponistens siste levetid – faktisk det siste verket han fullt og helt fikk levert fra seg (bratsjkonserten måtte fullføres av andre etter hans død). Forholdene i hjemlandet var blitt uholdbare for en radikal og omstridt komponist etter fascistene maktovertakelse på siste del av 1930-tallet. Bartók var en av det tyvende århundrets aller største komponistnavn. Dissonerende og klart omstridt den gangen, men udiskutabelt fornyende. Ikke minst frisk, freidig og spenstig – som vi fikk oppleve i går.

Saften i Bartóks musikk er avhengig av de som framfører den – og den som holder i tømmene. Eivind Aadland har hatt dette verket på programmet med Trondheim Symfoniorkester, det innledet forrige sesong. Tydelig energisk gjøv han løs på de bártok’ske disharmonier og skapte en festkveld for en fullsatt sal.

Man kan ikke klage på kontrasten i programmet. Griegs Holberg-suiteog broder Michael Haydns fløytekonsert sto for noe langt annet enn frekk bitonalitet og skjemt med andre komponisters verk, ikke minst vekke et slumrende publikum fra tradisjonell G-dur gjennom nesten skrekkblandete effekter, som Bártoks verk er så rik på.

Griegs velkjente og nesten søte toner vakte stor begeistring i salen og Michael Haydns fløytekonsert ble godt mottatt. Ikke minst fikk orkesterets førstefløytist Per Flemström vist hvilke kvaliteter han kan by på i sitt fløytespill. Ren, klar og fortryllende lød det.