Oslo Konserthus 9.2.2006 Lasse Thoresen: Emergence – Luchti Boade, Irgens-Jensen: Japanischer Frühling, Penderecki: Symfoni nr. 3 Oslo Filharmoniske Orkester, Solveig Kringlebotn – sopran, Aline Nistad og Terje Midtgård – trombone, dir.: Christian Eggen
Når dette leses er Oslo-filharmonien på vei til Paris. Der skal de spille i kveld på Festival Présences. Gårskveldens konsert var identisk med programmet i kveld.
Følgelig kunne vi ikke akkurat oppleve noen populærklassisk konsert i går. Det var et program man måtte strekke seg etter. Det stilte krav til tilhørerne og det var ikke bare å lene seg tilbake og nyte de skjønne klanger.
Skjønt Ludvig Irgens Jensens verk Japanischer Frühling er på langt nær noen komposisjon som hører hjemme på Ultima-festivalens øverste hylle. Det kan trygt utropes som en norsk klassiker fra 1900-tallet og faller med sine tonale klanger og myke harmonier pent for øret. Faktisk litt Mahler-inspirert også, sammenhengen med Das Lied von der Erdevar lett å se.
Så hadde man også sikret seg Solveig Kringlebotn til å framføre det, som hun også gjorde siste gang det sto på programmet i Oslo Konserthus i 1998. Sangsyklusen ble komponert i 1920 men orkestrert mange tiår senere. Det er et sympatisk verk, men lider av sin tids trang til meddelelse uten å inneholde noe vesentlig spenning. Solveig Kringlebotn eier en levende måte å framføre dette verket på og hennes evne til å få det enkelt til i en tilsynelatende noe naiv form kler dette verket.
Spenning og dramatikk fikk vi til fulle i kveldens store verk, Pendereckis tredje symfoni fra 1995. Penderecki blir et sentralt navn under festivalen i Paris. 70-åringen har vært den fremste eksponenten for polsk musikk de siste førti årene og også satt sitt preg på internasjonal samtidsmusikk. Hans Threnos fra 1960-tallet er på mange måter blitt prototypen for avantgardemusikken, lange og skjærende tone-clustere som skal bringe tankene til Hiroshimas ofre.
Med årene har han moderert seg kraftig og blitt nesten romantiker i sitt tonespråk. Men han er på langt nær så spekulativ i uttrykket som enkelte samtidige nyromantiske landsmenn. Derfor blir også hans musikk fra de senere tiår spennende, som i går.
Det er første gang vi hører denne symfonien, og det var et verk som fascinerte. Lange partier for enkeltinstrumenter og instrumentgrupper kunne lett få tankene i retning av en konsert for orkester. Det er et sterkt dramatisk verk som fengslet oss sterkt.
Det er ikke så mye vesentlig å tilføye fra konserten med Lasse Thoresens joik-inspirerte verk. Det ble i sin tid uroppført av Oslo-filharmonien og har stått tidligere på programmet ved gjestespill utenlands. Verket har noen spennende rytmiske partier. De to solistene på trombone, Aline Nistad og Terje Midtgård, var plassert bak orkesteret og fungerte således både visuelt og ikke minst hørbart som en kraftig baktropp for et orkester som spilte eksemplarisk og entusiastisk.
Christian Eggen hadde steppet inn for Robert Spano. Hans store engasjement i Penderecki-symfonien var påtakelig. Men han viste også stor evne til innlevelse i den mykere klangverdenen i Irgens Jensens verk.
