Natasha Barrett: Kraftfelt, Aurora ACD 5037
Vi skal ikke ta for hardt i, men dette var spennende. Det ga løfter. Er dette den nye retningen? Selv om det kan knapt sies å være musikk, snarere opplevelser for øret. Men det er sympatisk, og sterkt lyttervennlig.
Den elektroakkustiske grenen er elektronisk musikk som ikke er “laget”, men har sitt utgangspunkt i konkrete klanger. Derfor blir det en lydcollage av ting du kjenner igjen, vår daglige støy for å si det slik, og det er mulig å flette inn brokker av ord og samtaler. Det siste gir assosiasjoner som rekker langt. Rennende vann, tordnskrall, stekende egg og brokker av ord kommer opp for oss.
Vi kjenner det igjen. Her er vi i grenselandet med andre kunstformer og delvis kan de også smelte sammen. Bildende kunst og dikt er det sm står nærmest.
Derfor er vi ikke så snaue at vi ikke holder tilbake for å utrope denne retningen som noe som kan få folk – særlig de yngre – nærmere i tale. Her hører vi fort at man er inne i et land som progressive musikkfolk har utforsket i desennier, eksempelvis John Cage og Frank Zappa (som vi på denne CD’en faktisk hører igjen i brokker av fra hans lydcollager på et 1965-produkt). Det er også dette som gjør at elektroakkustiske “musikk” kan ha en stor framtid. Det har vist seg forlengst at den har livets rett, den slår an.
Sympatisk er det også at det følger med et forslag til grunnplassering av fem høyttalere for å få maskimalt utbytte av det man hører. For dette er også en CD med mere enn stereo i seg. Den er i utgangspunktet i surround-lyd for flere lydkanaler
I CD-boksen lå også en DVD-CD for ytterligere visuell opplevelse.
