Sponheim’n

Bare måneder etter at han forsvant fra det utadvendte offentlige livet med et brak er han på banen igjen. Denne gangen med en biografi ført i pennen av Thomas Havro Hansen. Men lanseringen var til de grader Sponheim. Han dominerer, kommer med humørfylte spissreplikker som nærmest vekker jubel og legger ikke skjul på at det er her han hører hjemme, i sentrum for medias oppmerksomhet.

Lars Sponheim er en partipolitiker som elsket å stå i rampelyset. Han var – og fremdeles er – en fargeklatt som vi kunne trengt mer av i vårt ofte alvorsfylte offisielle liv. Selv om han forsvant ut av politikken og fra Stortinget sist høst er vi neppe ferdig med ham i politikken og offentligheten. Han har fremdeles mye han har å si – og bør få si. Selv om han var utstyrt med en til tider pompøs selvhøytidelighet og ‘et ego så stort som en flyplass‘, var det likevel befriende å høre sauebonden fra Hardanger slå om seg med friske replikker og tildels drepende karakteristikker som ingen andre turte å komme med, selv om de fleste innerst inne tenkte det samme. Og hans konsekvente holdning mot lettvinthetene og egoismen i norsk politkkk slik vi så det i siste

valgkamp må tross alt vekke stor beundring.

Dette må sies selv om de fleste nok er langt fra enig i hans politiske ståsted og grunnholdning, noe velgerne også sa klart fra om ved siste valg.

Mye juling måtte han tåle og han innrømmer at selv om media til tider kunne mer eller mindre fortjent være fæle mot ham, var det den interne kritikken innen sitt eget parti som tok hardest på. Som en undertone ligger det at sladderen og hviskingen, særlig vestpå, kunne være tung å bære.

Denne biografien er ført i pennen av Thomas Havro Hansen som i en årrekke har fulgt Lars Sponheim på nært hold, blant annet som redaktør av Venstres partiavis. Bokas styrke er at han lar hovedpersonen selv framstå i intervjus form i lengre avsnitt. Men det er ikke nok, det fanger ikke opp Lars Sponheims personlighet i tilstrekkelig grad.

Forsåvidt er det en grei og kortrfattet bok som gir et innsyn i Lars Sponheims karriere – så langt. Men boka treffer egentlig ikke hovedpersonen. Det merket vi på selve lanseringen. Her ble hovedpersonen alt, selve boka ingenting. Lars Sponheims frodighet og kvikke og raske replikker som gang på gang utløste stemning og jubel det som man ble opptatt av. Dette bør være et apropos til senere. Neste gang det skal skrives en biografi om denne fargeklatten fra Hardanger – hans karriere er neppe over med dette – bør den først og fremst hvile på hovedpersonens muntlige og spontane rettfram form. Kanskje i form av memoarer bearbeidet av en dyktig journalist eller språkvasker?