En usedvanlig sprelsk Truls Mørk tok for seg Prokofievs intrikate consertante som det nærmest var et leketøy. Det er et stykke musikk som de fleste celloutøvere av forståelige grunner holder seg unna. Vanskelig for å si det pent.
Men Truls Mørk ville det anerledes. Uten å nøle kastet han seg ut i de komplisertte grepene.
Oslo Konserthus 19.4.2018 Prokofiev: Sinfonia Concertante, Sibelius: Symfoni nr. 1, Santtu-Matias Rouvali – dirigent, Truls Mørk – cello
Det er faktisk en stund siden vi har opplevd Truls Mørk som solist. Desto mer velkommen er han!
Han gyver løs på Prokofievs intrikate mesterverk vel vitende om at dette verket gjennom tidende har ført til betegnelser som ‘umulig’ og ‘vanskelig å gjennomføre.’ Verket ble skrevet rett før komponisten døde i 1953.
Noe annet blir det med den første symfonien til Sibelius. Det var det samme verket Rouvali dirigerte Gøteborg-symfonikerne i i Bjørvika-operaen for at par par uker siden. Men bare for å ha det klart: noen sammenlikning her er ikke mulig. Dette takket være vår operas fenomenale akustikk og tilsvarende begredelighet på den andre siden av havnebassenget.
Frisk, våryr og lys, det var den unge Sibelius’ gjennombruddsverk i sin tid. Et glad verk nå som vårvarmen velter inn over oss.
Rouvali er en sympatisk, ung og frisk dirigent. Her har Gøteborg-symfnikerne gjort et varp!
