Det tok til å begynne med ikke helt av med Schnittke og Det Norske Kammerorkester. Den innledende sonaten og den artige vrien på Mozart à la Haydn stilte flere spørsmål enn det vi fikk svar på. Hvor går egentlig forbindelseslinjene mellom tradisjonell klassisk musikk og den nye?
Det var ikke før med Beethoven at vi kunne få et slags svar på dette. Her slo kammerorkesteret og dets gjest Lorenza Barrani til så det virkelig gjallet. Ja, det smalt skikkelig tilbake fra marmoren i Universitetets Aula når dette orkesteret på størrelse av en tredjedel som et ‘vanlig’ symfoniorkester tro til under Munchs sol. Her ble det saft suse levende og sprudlende!
Vi har gang på gang blitt forbløffet over hva akustikken i dette lokalet kan gi oss. Hvis man er på leting etter hvordan musikk laget for to hundre år siden og musikk av i dag kan møtest, er det nettopp i dette, i klangen, i det å bli framført under slike forhold. Og ta da med: med et topp ensemble med fremragende solister og dirigent.
Universitetets Aula 10.10.2017 Alfred Schnittke: Sonate nr. 1 for fiolin og kammerorkester, Arne Nordheim: Nachruf fra Rendezvous for strykere, Alfred Schnittke: Mozart à la Haydn, Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 36, Det Norske Kammerorkester, dir. og fiolin: Lorenza Barrani, Sara Övinge – fiolin
I utgangspunktet har vi stor sans for Schnittke. Alfred Schnittke er en av de fremste russiske komponistene som kom etter Sjostakovitsj. Hans komponistspråk er mangeartet og han gjør et spesielt poeng av å trekke linjene tilbake til den klassiske arven. Som her hvor vi hører to stykker som klart plasserer ham som brobygger mellom gammelt og nytt. Han var født av Volga-tyske foreldre, dvs. den tyske minoriteten i datidens Sovjet. De siste årene av sitt liv bodde han i Hamburg. Liksom Sjostakovitsj lagde han en stor mengde film-musikk og kom også på kant med komponistforeningen i datidens Sovjet. Særlig er han kjent for sine Concerti Grossi. Personlig setter jeg stor pris på hans ballettmusikk til Peer Gynt som jeg holder for noe av det mest velykkete som er laget rundt dette dikt-dramaet.
Men altså, det gnistret ikke helt i starten. Det fenget ikke slik det kanskje var tenkt å gjøre. Men da er jo Beethoven grei å ha i bakhånda, for å si det slik.
Kveldens gjest Lorenza Barrani imponerte ikke minst med sitt spill men også for sin ledelse av de store linjer som vi fant i en høyreist Beethoven. Vi må også føye til at det artige spillet med kveldens andre solist, Sara Övinge, var underholdende lagt opp i utgangspunktet, men det forløste seg ikke helt.
Sprudlende ble det i hver fall etter pause.
