Egentlig bærer ikke den åttende symfonien til Sjostakovitsj navnet av Stalingrad-symfonien selv om det var mange som umiddelbart festet dette oppnavnet til den. Dette fordi den foregånde syvende symfonien ble kalt Lenigrad-symfonien og den åttende ble urframført sent i 1943 da verdenskrigens største og mest betydningsfulle slag så å si var brakt til ende med et enormt tap for tyskerne. I realiteten den begivenhet som definitivt vendte den annen verdenskrig.
Men mens Leningrad-symfonien avsluttes med jublende seiersfanfarer var det heller tynt med jubel i den åttende symfonien. Symfonien startet med dyp sorg og slutter med ennå dypere sorg. Innimllom skjærer orkesteret gjennom med harde smerteskrik: var dette nødvendig, hvorfor kan vi gjør slike mot hverandre? Den lange elegiske førstesatsen kan ikke oppfattes på annen måte enn som en lang sørgesang over alle ofrene, alle de som mistet livet i Stalingrad, også av fiender. Så bortkastet, så meningsløst.
Oslo Konserthus 30.8-.2018 Ljadov: Den forheksete sjøen, Britten: Serenade for tenor, horn og strykere, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 8 Oslo-filharmonien, dir.: Nicholas Collon, Andrew Staples – tenor, Hongpark Kim – horn
Komponisten var vokst opp i Leningrad. Han deltok aktivt som brannsoldat under beleiringen og ville fortsette med det. Men da man så hviken enorm betydning hans symfoni hadde for kampviljen til det hardt pressede folket og ikke minst hvilken effekt den hadde for de øvrige alllierte, ble det bestemt å flytte komponisten til langt bak frontlinjene for at han fortsatt kunne komponere i ro og trygghet og dermed yte viktige bidrag til krigsinnsatsen med det han kunne: lage musikk. Det ble en farefull ferd ovet isen til fredeligere forhold med familien.
Men de som ventet en ny symfoni med seiersfanfarer ble nok skuffet. Dette er en symfoni med sorg, død og lidelse. Man var skuffet og stilte seg spørsmålet om hvorfor komponisten skrev en optiistisk symfoni ved krigens begynnelse og en tragisk ved slutten. Like fullt er det en krigssymfoni om enn kanskje av en annen støpning enn Leningrad-symfonien.
Jeg må også tilføye: sjelden har jeg hørt orkesteret spille så fremragende som med denne symfonien. Særlig strykerne var på hugget. Den unge britiske dirigenten Nicholas Collon hadde fin og nærværende kontakt med musikerne i den timeslange framføringen.
Konserten ble innledet med to verk av en helt annen støpning. Ljadobs fortryllende pastisje om den forhekste sjøen var skogmusikk som rystet ut av russisk hånd. Nydelig rett og slett! Brittens serenade stammer også fra 1940-årene men er rett og slett en samling av tekster over flere århundrer, Andrew Staples hadde en fin og myk tenor og Hongpark Kim brøt ofte inn på horn, delvis som en slags kommenterende.
Men det var Stalingrad som virkelig opprørte oss.
