Stavanger Symfoniorkester: Sæverud volum fire

Harald Sæverud: Fanfare og Hymne op. 48. Klaverkonsert op. 31, Symfoni nr. 9 op. 45
Noriko Ogawa – klaver, Stavanger Symfoniorkester, dir.: Alexander Dmitriev BIS CD962

Stavanger Symfoniorkester kommer nå med sin fjerde innspilling av Sæveruds orkestermusikkmusikk. Dermed har våre to vestlige symfoniorkestre bidratt hver med fire CD’er Sæverud. Dette er nesten for godt til å være sant for en komponist som nå ville ha vært 102 år og som er Norges mest betydelige toneskaper etter Grieg.

Det er nesten en selvfølge at det er vestlendinger som gir sine versjoner av Sæveruds musikk. Mannen og musikken er selve prototypen på den vestlandske einstøingen, den tusseslåtte særlingen som nesten går i ett med naturen.

Det er orkesteret i Bergen som var Sæveruds framfor noe annet. Her opplevde han mange av sine verk uroppført, og i flere år var han orkesterselskapets styreformann. På Sæveruds tid var ikke Stavanger Symfoniorkester annet enn et caféensemble som hadde fast spilletid i radioen – det var bare én kanal i de tider – hver ettermiddag klokka halv fem.

På de to boksene til Bergen-filharmonikerne var ikke den niende symfonien med. Derimot foreligger en digital innspilling med The Royal Philharmonic Orchestra fra tidlig 80-tall. Den niende symfonien er blitt regnet som den klart svakeste av hans senere symfonier. Nå spørs det om ikke Stavanger Symfoniorkester har bidratt til å avlive denne oppfatningen en gang for alle.

For dette er praktfullt framført. Sammenliknet med Royal Philharmonic‘s mektige klang og eminente musikerdyktighet slår det oss hvordan Stavanger Symfoniorkester spiller med virkelig innlevelse og spenst. De har jo denne musikken på kroppen! Blaserte musikere fra London kjenner ikke tusselåter og haugefolket og vil vel helst trekke på skuldrene over fossefallenes magi og mystikken i lek med kingelvev.

Hva betyr vel så ‘Klokker i fjellet’ som komponisten kalte sin sistesats – bortsett fra at det også er uttrykk brukt i Peer Gynt? De store linjene i denne symfonien blir fint og vart meislet ut av Alexander Dmitriev. Jeg likte den rolige og nesten filmemosjonelle dvelingen ved de små partiene i symfonien.

Det er forståelsen og entusiasmen som gir denne framførelsen den ekstra dimensjonen som gjør at også symfonien så å si blir som ny. Jeg vil ikke nøle med å si at det er den niende symfonien som er denne CD’ens desiderte høydepunkt.

Sterke ord, selv med en innspilling av klaverkonserten ved sin side. For denne konserten er kanskje Sæveruds mest helstøpte større orkesterverk, av enkelte også betegnet som Bartoks fjerde klaverkonsert.

Det er slettes ingen dårlig versjon som Noriko Ogawa og orkesteret gir oss. På ingen måte. Men fordi framføringern av den niende symfonien gjør et slikt mektig inntrykk, drukner nesten den rapsodiske klaverkonserten under den dramatiske tyngden av symfonien.

Også det faktum at klaverkonserten på innspillingen med Bergens-filharmonikerne ogEinar Røttingen var bemerkelsesmessig frisk og humørfylt – hvillket ikke kan sies om mange av de øvrige verkene på BFO’s fire CD’ers pakke – gjør at vi må sette et ekstra pluss ved den.

Det er mulig at det er forskjellige oppfatninger av tempoet som skaper ulikheten. Mens Dmitrievog Ogawa bruker 26’56 på klaverkonserten, feier Karsten Andersen og Einar Røttingen friskt igjennom på 23’04. Jeg tror faktisk at denne konserten hadde mer godt av at det fyker avgårde over hulder og stein mer enn det dvelende og stemningsskapende.

Kanskje en liten hjemmeseier for Bergen med denne klaverkonserten – men det er også det hele. I sammenlikning er det så mye bra ved Stavanger Symfoniorkesters innspillinger at forskjellen blir nesten knusende overlegen.

Det er et særpreg til som gjør innspillingene med Stavanger Symfoniorkester så overlegent bra – foruten spillet! – i forhold til Bergens Filharmoniske Orkester: den tekniske kvaliteten. BIS-lyden skaper en friskhet og nærhet som av nylig hugget treverk, det dufter sevje av innspillingen, rått og frodig, klart og spenstig.

Det gjenstår ennå to innspillinger før orkesteret har fullført sitt Sæverud-prosjekt. Likesom BIS har løftet fram nye sider ved Sibelius gjennom innspillingene med Lathi Symfoniorkester og Osmo Vänskää, gir Stavanger Symfoniorkester oss en Sæverud slik vi ikke har opplevd ham før.

Forskjellen er at her holder vi oss (med få unntak) til allerede skrevet og tidligere framført musikk, og ikke ukjente førsteutgaver eller antatte tapte arrangementer.

Så sabla godt det likevel låter!
Vi gleder oss til neste runde med Sæverud.