Oslo Konserthus 16.4.2009 Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 2, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, Mikhail Tatarnikov – dirigent, Bernd Glemser – klaver
Steika godt! Ordene falt spontant fra vårt følge denne kvelden etter å ha opplevd en triumferende framføring av Sjostakovitsj’ femte symfoni.
Oslo Konserthus var fylt til siste plass i går. Om det var for å vise støtte til Oslo-filharmonien i dagens strid med Oslo Kommune om de håpløse leieforholdene i konserthuset og den dårliger akustikken der, eller om det rett og slett var fordi kveldens program appellerte til publikum i uvanlig stor grad, er utilsomt det siste riktig. Men det skal jo ikke stikkes under en stol at mange føler sympati med orkesteret i dagens situasjon.
Unge Mikhail Tatarnikov steppet inn på kort varsel da den opprinnelige dirigenten Tugan Sokhiev måtte melde sykdomsforfall. Han er et nytt russisk dirigentnavn og virker i det daglige ved Maarinskij-teatret (Kirov-teatret) – som også Sokhiev i sin tid gjorde. Her har han vært personlig assistent for Valerij Gergiev. I dag leder han opera- og ballettforestillinger ved dette sagnomsuste teatret. Det er imponerende gjort å hoppe inn på denne måten og overta et ferdig oppsatt program. Selvfølgelig kunne det ikke skjules at 30-åringen ikke var preget av oppgaven, men Sjostakovitsj-symfonien fikk uansett en triumferende framføring.
Mye av dette har sin bakgrunn i orkesterets gode grep om denne symfonien. Den femte symfonien ble i Mariss Janssons‘ tid spilt inn på CD av orkesteret og symfonien tilhører utvilsomt orkesterets kjernerepertoar, og noe av krtaften og intensiteten er fortsatt i behold, faktisk kunne de største utladningene få bredere luft og større anslag i dagens 2009-versjon sammenliknet med 1987. Det er voldsomme spenn i denne symfonien som også er den mest spilte av alle de femten symfoniene Sjostakovitsj skrev, fra gedigent bulder og brak i messing og slagverk til myke og sarte partier i strykere og fløyte-obo. Et lengre nærmest soloparti i celesta får vi også høre.
Framføringen av symfonien løftet publikum opp et par hakk vekk fra den trivielle daglige triste situasjonen med merkantilt innstilte Oslo-politikere og stemningen og jubelen i salen var stor.
Klavervirtuosen Bernd Glemser spilte den andre klaverkonserten til Rachmaninov. Denne c-moll konserten rager høyt sammen med andre romantiske klaverkonserter (i a-moll og b-moll), faktisk er det ikke galt å si at disse tre a-b-c konsertene (Grieg-Tsjaikovskij-Rachmaninov) er de mest spilte totalt sett. Det var derfor velkjente toner vi fikk høre.
Bernd Glemser er en sympatisk og kraftfull utøver. Rachmaninovs konsert appellerer ikke akkurat til det hviskende og ydmyke, her er det kraftige erupsjoner så å si fra første tone. Utøveren la ingen ting i mellom i de russiske kraftladningene men ga også innpass for de litt mer søte og innsmektende snuttene denne konserten er bredfull av.
Slikt varmer – og er det beste svaret til Oslo-politikere som ikke ser lenger enn til sine blå-ideologiske mantra fra 80-tallet.
