Stein eller ikke stein

Nei, det dreier seg ikke om Den Norske Operas sjefsinstruktør Stein Winge. Snarere hva slags utvendig besmykning det nye operahuset i Bjørvika skal ha, italiensk marmor eller norsk granitt.

Det startet med at Senterpartiets Åslaug Haga tidligere i sommer slo stort opp om partiets nye flaggsak, norsk stein i norske hus. Dette var en selvfølge når det gjaldt det nye operabygget i Bjørvika, hevdet hun.

Utspillet akkompagnerte så nøye partiets fallende oppslutning i galluptallene at vi har vanskelig for å se noe annet motiv. At seriøse norske politikere kan gjøre en stor sak ut av norsk gråstein, er nesten utrolig. Attpåtil i en sak om å reise ny nasjonalopera. Attpåtil med kommende stortingsvalg lurende om hjørnet.

Senterpartiet er det partiet som til nå har kommet med mest heder ut av oparebyggesaken. Det var partiets daværende leder, Anne Enger Lahnstein, som i egenskap av kulturminister iherdig kjempet operaens sak. Hun dro med seg politikerkolleger til Finland for å ta i øyensyn hva finnene hadde fått til. Hun lyttet til operaens egne folk og lot ikke andre hensyn av velgertaktiske og andre grunner spille inn.

For dette fortjener Senterpartiet og ikke minst dets daværende leder en stor fjær i hatten. Derfor blir det vanskelig å ta dets nåværende leder så altfor høytidelig i sin kamp for norsk gråstein.

Men saken har fortsatt. Etter at det kom fram at det alltid byråkratiske Statsbygg hadde bestilt italiensk marmor til utebekledning i stedet for slitesterk granitt, begynte pipen å få en annen låt. Eksperter og erfaringer annetstedsfra ble hentet inn og iherdige Hagas utspill er for øyeblikket redusert til det som det burde ha vært fra begynnelsen av, en sak for de som pusler med gråstein.

For noen ekspert på hvordan hvit marmor opptrer i møte med nordisk klima, er neppe Haga.

Den erfaringen har derimot andre. Ikke minst våre finske venner som har gjort blodige erfaringer med nettopp hvit marmorbekledning. Den nye staselige Finlandia-hallen, som ligger sentralt plasert i Helsinki rett ved det nye operabygget og er kreert av ingen ringere enn mesterarkitekten Alvar Aalto, måtte stenge midt i sesongen for ikke så mange årene siden. Marmoren forvitret og sto i ferd med å falle av.

Mange eksperter har hevet stemmene sine og sagt at Statsbyggs handlemåte med å finne de påståtte “billigste” byggematerialene lett kan bli en falløks som rammer en selv i nakken etter åpningen. Det kan føre til større kostander på sikt. Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen.

Her kan vi igjen ta eksempel fra Finland. Nettopp slik tankegang, billigste byggemåte og spare-spare-spare penger, har ført til at Finlands nye nasjonalopera ikke er blitt det nye tekniske og rasjonelle bygget som en gjerne kunne ha ønsket. Fordi en ønsket å få ned byggekostnadene ble en halv meter i grunnen sløyfet. Denne halvmeteren har ført til at det nå ikke er mulig å kjøre forestillingsdekorasjonen ned i kjelleren pr. heis og få opp prøvedekorasjonen. Nå må det i stedet demonteres bit for bit og kjøres på lasteplan for lagring ute på byen og tilbake igjen på ettermiddagen, en prosedyre vi kjenner fra de største (og mindre rasjonelle) teaterhusene. Et eget transportlag er kommet i bemanningstillegg – og de som lider er mulighetene for prøver og forestillinger, og ikke minst: budsjettene.

Mot slike dimensjoner vil vi si at gråstein eller ikke betyr mindre. Derfor holder vi så helt rett med nåværende kulturminister når hun har grepet inn og inntil videre bedt om at “marmor”-saken blir videre undersøkt før man tar en endelig – og muligens fatal – beslutning.

Så får vi heller omskrive nasjonalskalden litt og håpe at “Stein over stein seg bygger! Hei, for en skinnende port!”

Det dreier seg tross alt om en ny nasjonal og skinnende opera. Ikke gråstein.