Wilhelm Stenhammar: Symfoni nr. 2, Reverenza, 2 sanger*, Excelsior
Anne Sofie von Otter*, Kungliga Filharmonikerna Stockholm, dir.: Paavo Järvi EMI 7243 5 45244 2 4
Wilhelm Stenhammar var svenskenes store komponist og den eneste som muligens kunne fylle ut bildet av en nordisk firklang: Grieg (fra Norge), Sibelius (fra Finland) og Carl Nielsen fra Danmark (og vi kunne muligens slenge på Leifs fra Island). Men han har nepppe samme kompositoriske kraft som de øvrige tre.
Derfor er det sympatisk at vi blir mere kjent med hans musikk. På denne innspillingen er det hans rolige andre symfoni – som låter svært likt Carl Nielsens store symfoniske verk – og Excelsior-ouverturen som fyller bildet av at Sverige tross alt har noe de kunne være bekjente av på tonekunstens område i tiden rundt og like etter århundreskiftet.
Men det som likevel får de fleste til å nærme seg denne CD’en og Stenhammars musikk er de to orkestersangene hvor stjerne-mezzo’en Anne Sofie von Otter er solist. Vi skulle så gjerne hørt mer av henne i slikt repertoar! For i melankolien i disse sangene kommer hennes mørke stemmeklang helt nydelig til sin rett. Kanskje svensk musikkliv skulle bruke denne verdenssopranen mer til å presentere sin ‘ukjente’ musikk? Da hadde de sikret en hel musikkverdens oppmerksomhet.
For det er en utsøkt glede å høre denne kjølig-varme messoen synge. Hennes stemme treffer vibrerende nerver, og det er som sagt melankolien hos henne som slår an de kraftigste strengene.
Spørsmålet er om syv minutter med von Otterberettiger kjøpet av en hel CD. Men det er flere verk på denne CD’en. Den andre symfonien er et majestetisk og høyreist verk. Det er lykkelig befridd for tidens tendens til høystemte klisjeer og kitsch. Overraskende er den store bruken av kontrapunkt som vi straks konfronteres med i førstesatsen. Også i sistesatsen leker han seg elegant med kontrapunkt, men her er også de ‘nordiske’ lyse fargene framtredende. Han utvikler en orkestral ‘nesten’fuge så uendelig langsomt og skjønt at det blir en nytelse å ta del i denne fargeleggingen
Symfonien er et verk som vinner seg på mer lytting. Den er neppe av Carl Nielsens kaliber men langt over av hva som ble skapt av symfonisk musikk her hjemme på denne tiden.
