Sterk 22.7. markering

Oslo Konserthus 29.8.2012 Jon Øivind Ness: 22.07.11 (urframføring), James MacMillan: Veni, veni Emmanuel, Brahms, Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien, Colin Currie – slagverk, Jukka-Pekka Saraste – dirigent

Urframføringen av den nye komposisjonen til Jon Øivind Ness — 22.07.11 – ble en sterk opplevelse. Det er dristig gjort for det kunne lett ha falt tilbake på komponisten og blitt negativt og banalt. Men slik vi opplevde i går ble dette sterkt, musikalsk og ikke minst emosjonelt.

Begivenhetene denne forferdelig julidagen for tretten måneder siden vil for alltid ha endret vår historie. Vi ble sterkt preget av det som skjedde og det grusomme utenkelige vil fortsatt sitte lenge i oss. Musikk kan være noe som forløser og hjelper, det ble både vist i dagene umiddelbart etter, på utallige minneskonserter – senest med Bruce Springsteen på Rådhusplassen – og som vi opplevde det i går.

Det tyve minutters verket er klanglig basert i mørke toner, av en brummende dysterhet fra messingblåsernes tunge dissonanser og strykernes ‘vegg’. Ingen figurer lager noe krøll som kan forstyrre eller rette oppmerksomheten vekk fra det tunge og dystre.

Komposisjonen er det første – sannsynligvis av flere – større seriøse musikkverk som vil ha disse begivenhetene som utgangspunkt. Jeg vil bedømme det ut fra hva det vakte i meg av følelser og tanker. Det er her verdien av musikk knyttet til slike tragiske hendelser har sin store verdi. Jeg vil uten sammenlikning forøvrig knytte det til annen sørge-musikk som Beethovens annensats fra Eroica-symfonien som for oss blir et lament over alle falne i Napoleons-krigene, Richard Strauss’ Metarmofoser som er hans inntrykk av den sønderbombete hjembyen München i 1945 eller Pendereckis Threnos over Hiroshimas ofre.

Litt av det siste verket fikk jeg også litt fornemmelse av i går, men bare som et utslag i fantasien og tankene av hva du opplever når du hører et verk som 22.07.11. Men det var også andre tanker som gjorde seg gjeldende. Utilsiktet eller ikke, de repetative slagene fra stortromma i innledningen satte tankene hen på den dumpe lyden av automatgeværskudd på avstand, som fra en øy ute i Tyrifjorden. Eller treblåserne som kunne høres ut som sirener? Eller det du fornemmet av bølgeskvulp, mennesker som svømte i vann. Av kirkeklokker….

Verket skal selvsagt ikke beskrive begivenhetene, snarere er det en sorgtynget refleksjon over hvordan en slik begivenhet kan oppleves i etterkant. Det trekker opp dramaet og sorgen og hver av oss på vårt vis får våre tanker.

Verket fortjener langt større oppmerksomhet enn å bli spilt på en enkelt konsert i Oslo august 2012. Hvorfor ikke legge det ut til nedlasting slik at alle kan få ta del i det, med eller uten betaling? Hvis vi ikke tok helt feil ble det gjort opptak av gårsdagens konsert.

Uansett gjorde det et uvanlig sterkt inntrykk.

Det er også dristig gjort av Oslo-filharmonien og Saraste å satse på to relativt nyskrevne verk i sesongåpningen. James MacMillan’s slagverkskonsert Veni, veni Emmanuel ble skrevet tidlig på 1990-tallet og ble urframført i sin tid med Saraste bak taktstokken. Det er blitt det mest spilte av konserter uansett instrument som er blitt komponert de siste tyve årene, og vi skjønner hvorfor. Verket er spektakulært og intensivt, ikke minst fordi solisten må betjene et stort antall slagverksinstrumenter og bevege seg mye i løpet av konserten, helt mot slutten helt bak i orkesteret.

Colin Currie er sprek nok til dette og har kondisjon nok til å bevege seg så mye og stå for slike intense kanonader på slagverksinstreumetene slik vi opplevde i går. Konserten er uten satser men vi fornemmet likefullt en tredeling med et langt rolig parti med marimbaen og en avsluttende coda hvor orkestermedlemmene slo på metalldeler som i en fuglesang med klokkespillet i bakgrunnen.

Med to samtidsverk på programmet sa det nesten seg selv at det hele måtte avsluttes med Brahms. Litt for det tradisjonelle publikummet i de nesten tyktflytende orksterpartiene til Brahms, Men vakkert ble det!

Og som sagt, urframføringen av 22.7.11 gjorde dypt inntrykk og vakte mange tanker og følelser. La det ikke bli med denne framføringen!