Roy Jacobsen. Vidunderbarn, Cappelen-Damm 2009 265 s.
Årets bok av Roy Jacobsen et en svært sterk og intens skildring hvor sinnet til en 9-10 åring er sentralt. Roy Jacobsen lar oss trenge langt inn i dette barnesinnet. Det er den følsomme og vibrerende beskrivelsen av dette som gjør lesingen til en sterk opplevelse.
Settingen er nok en gang borettslaget på Tonsenhagen. Men boka er ingen fortsettelse av Seieherrene som kom for noen år siden selv om rammen rundt er tilsynelatende svært lik. Det er en svært avgrenset periode av den unge guttens liv vi får lese om. Her møter vi et barnesinn som er fullt av trass og rettferdighet, som vil markere seg og finne sin vei. Framfor alt er det de voksnes verden, her i første rekke representert ved moren, som er mystisk, uforklarlig og full av det som den trassfylte pjokken oppfatter som svik. I hvert fall består av slike ting som et barnesinn ikke er i nærheten av å forstå.
Skildringen er også full av vare og ømme øyeblikk. Historien trer inn i en tidsepoke som akkurat befinner seg mellom der etterkrigstiden og oppbyggingen av landet har sluttet og rett før ungdomsopprøret og den nye tid startet.
Roy Jacobsen kan kalles det norske sosialdemokratiets forfatter. Han skildrer fellesskapstanken og under hele historien får vi en solid forståelse for etterkrigssamfunnets solidaritetsfølelse, det limet som fikk samfunnet til å holde sammen, folk til å ta et tak på dugnaden og gi menneskene tro på seg selv i oppbyggingen av samfunnet som ble følt som deres eget. Etterkrigsgenerasjonen fikk de materielle kår og leveforhold som deres foreldre ikke fikk med såpass banale og selvfølgelige men viktige ting som kjøleskap og fjernsyn. Borettslaget er også svært sentralt. Det å ta vare på hverandre og bry seg om hverandre er en sentral rød tråd gjennom hele boka.
Først og fremst er det forfatteren som evner å borre seg langt inn i barnesinnet som bergtar. Det blir levende og intenst.
