Astrup-Fearnley museet 20.4.2015 Gates of Hell, Johann Sebastian Bach: Utdrag fra Goldbergvariasjonene, Wilfred Owen: Dulce et decorum est, Olivier Messiaen: Utdrag fra Kvartett for tidenes ende, Thomas Mann: Fra Dr. Faustus, Richard Strauss: Metamorfoser for 23 solo strykere, Det Norske Kammerorkester, Terje Tønnesen leder , Christian Ihle Hadland – klaver, Björn Nyman – klarinett, Teodor Janson – forteller, Bud Beyer / Terje Tønnensen – idé og regi
Musikere som aktive medskapere i et kunstverk: joda, dette fungerte!
Det Norske Kammerorkester ved Terje Tønnesen fortsetter i det sporet som gjennom årene har gitt oss mange sterke opplevelser. I særlig grad husker vi De Fire Årstider med naturtro projiseringer i Uranienborg kirke.
Denne gangen hadde de valgt en performance som utgangspunkt med Auguste Rodins monumentale skulpturverk Gates of Hell (Helvetesporten). Ideen er at musikerne inngår i kunstverket, framstiller posisjoner og figurer og beveger seg sakte til musikken, Bachs Goldberg-variasjoner. Men med en spesiell vri for å understreke kunstverkets tittel: det er dødens og krigens inferno som skildres. Det er ikke bare 75-års markering for den annen verdenskrig, det er også en sterk markering i seg selv av krigens inferno. Derfor er det Richard Strauss Metamorfoser som orkesteret spiller, verket som Richard Strauss fullførte da han vendte tilbake til fødebyen München etter annen verdenskrig og så hvilke enorme ødeleggelser som var forårsaket.
Også Messiaens kvartett for tidenes ende har sin klare referanse til krigen. Det ble komponert i en konsentrasjonsleir og framført der av fanger.
Rodins verk var inspirert av Dantes Inferno og tittelen sier det meste. Flere av figurene i skulpturgruppen laget han senere selvestendig verk av, som eksempelvis Tenkeren og Kysset.
Det er dristig gjort av kammerorkesteret å gjøre ting som dette. For oss fungerte det sterkt, vi blir minnet om krigen og dens inferno og redsler fra første øyeblikk og klarest blir dette satt på spissen med de tekstene som er valgt av Wilfred Owen og Thomas Mann. Når så det hele avsluttes med en brennende intens framføring av det siste store verket Richard Strauss komponerte i sin levetid ble dette en kveld som brant seg inn i deg med sine sterke inntrykk.
Det eneste lille negative vi har å si er rett og slett at det norske tildels alderspregete publikummet ikke er vandt med slike former og nyskapende tilrettelegging. Publikums reaksjoner trakk derfor noe ned, dessverre får en si. Der musikerne stilte helhjertet opp og gjorde noe de aldri har gjort før ble det eneste skår i gleden at de ble møtt med konvensjonell respons. Men pyttsan, dette betyr lite. For hovedkonklusjonen må være: Joda, dette fungerte!
