Oslo Konserthus 14.2.2008 Maurice Ravel: Gåsemor forteller (Ma mère l’oye),Tor Aulin: Fiolinkonsert nr. 3, Camille Saint-Saëns: Symfoni nr. 3 “Orgelsymfonien” , Oslo-filharmonien, dir.: Michel Plasson, Stig Nilsson – fiolin, Kåre Nordstoga – orgel
Det var ikke fullt til siste plass i Oslo Konserthus på denne konserten. Publikum fant kanskje ikke programmet interessant nok, noe de til en viss grad har rett i. For selv om kveldens gjest, Michel Plasson, er spennende i seg selv med sin internasjonale erfaring og tyngde og alltid galant og elskverdig på podiet, kan man ikke si at Ravels pastisje skrevet for nabosmåbarnas eventyropplevelser akkurat er det stykket som drar till seg den største interessen. Det er riktig velskrevet søt musikk, ypperlig orkestrert – men hva så?
Noe bedre ble det med fiolinkonserten til Tor Aulin. Her var det en feiende flott sistesats som rettet opp inntrykket av noe som startet i samme hjørne som det foregående verket. Tor Aulin er ikke den komponist som er aller mest kjent her hjemme og vår interesse er desto tilsvarende. Stig Nilsson fortsetter å framføre sine landsmenns fiolinkonserter, som er heller lite spilt her hjemme. Tor Aulin er en komponist som var noen år eldre enn Grieg, og denne konserten er holdt i datidens store romantiske former. Sistesatsen rettet langt på vei opp i sakene. Her ble det riktig sving på musikken, elegante og virtuose partier for fiolinen og noen riktig besnærende vakre orkesterpartier.
Stig Nilsson gikk helhjertet til verket med denne konserten og gjorde en svært levende framføring. Oslo-filharmoniens konsertmester har nærmest blitt for en institusjon å regne i vårt musikkmiljø. Foruten at han har fulgt orkesteret i hele dens eventyrlige glansperiode fra slutten av 1970-tallet har han også markert seg sterkt i vårt hjemlige musikkmiljø gjennom CD-utgivelser, aktiv deltakelse i kammermusikkensembler og ikke minst gjennom den årlige Hardanger-festivalen. Denne framføringen ble en triumf!
Saint-Saëns er en komponist med sans for de store spektakulære effektene. Han hadde i flere tiår virket som organist i Paris og kjente orgelets virkemidler til bunns. Dette gjør han bruk av i sin tredje symfoni, ‘orgelsymfonien’. Orgelet er ikke lagt til som soloinstrument, men som del av orkesteret. Her balanserer han orgelet dype og brede klang på en elegant måte, først på en ydmyk måte med strykerne, i siste sats for full utblåsing.
Komponisten kan sånn sett bevege seg farlig nær klisjeene, det utvendige og intetsigende, men her går han likevel inn i et symfonisk landskap som han tegner ut med store dramatiske virkemidler. Og det redder symfonien – og ikke minst satte et vektig sluttpunkt for en konsertkveld som begynte i et heller interessantløs hjørne.
