Puccini: Il trittico
Il tabarro: Carlo Guelfi (Michele), Maria Guelghina (Giorgetta), Neil Shicoff (Luigi), Angela Gheorgieu & Roberto Alagna (Due amanti)
Suor Angelica: Christina Gallardo-Domas (Suor Angelica), Bernadette Manca de Nissa, Felicity Palmer, Elena Zilio, Sara Fulgoni, Dorothea Röschmann
Gianni Schicchi: José van Damm (Gianni Schicci), Angela Gheorgieu (Lauretta), Felicity Palmer (Zita), Roberto Alagna (Rinuccio)
London Symphony Orchestra (Tabarro, Schicchi), Philharmonia Orchestra (Angelica) dir.: Antonio Pappano EMI 5 56587 2
Tro ikke at du nå kjøper tre operaer – for prisen av én – med stjerneparet Angela Gheorgieu/Roberto Alagna glitrende i all sin sanglige prakt i alle. Slettes ikke. De synger såvidt noen strofer i Il tabarro, ingen ting i Suor Angelica og vi må vente helt til Gianni Schiccifor å høre dem sammen – i stort format. Men heller ikke her er det roller hvor de to overstråler alt annet.
Dette er den første innspillingen av disse populære enakterne på lang tid. Og det er en riktig stor en. Besetningen er upåklagelig, selv om stjerneparet altså glimrer endel med sitt fravær ut fra hva man kanskje skulle ha stilt forventninger om. Innspillingen er god oppvarming før vi får nyte disse tre operaene i Stein Winges regi på Youngstorvet senere i vår.
Hva venter man så av tre så ulike operaer – et sjalusidrama, en tåreperse med religøs-moralsk bakgrunn og én opera som både er blitt populær på grunn av sitt burlesk-humoristisk innhold og de vanlige puccin’ske musikalske kvaliteter? Skrev Puccini de to første enakterne bare for å ha noe og fylle opp en helaften med? Eller trengte han to tragedier og tre lik for å varme opp til den komiske avdelingen?
Det er Gianni Schicci som har slått an som opera i ettertiden. Denne burleske historien har det meste: Puccinis smektende musikk, et ungt kjærlighetspar som endelig får hverandre og en morsom intrige. Det er også her vi finner Gheorgieu/Alagna i deres rette element som de unge elskende.
Å, jo da. Når Angela Gheorgieu setter i gang med O mio babbino caro faller det meste på plass. Da tilgir vi så gjerne to forutgående akter med et heller halvdumt sjalusidrama og en nesten forskrekkelig sentimenal klostersåpe. For det er nå den gode følelsen innfinner seg.
Men det er heller ikke operaen hvor de ‘går hjem’. De lange elskovsariene som i La Bohème ogManon Lescaut opplever vi ikke. Skal man høre dem i virkelig smektende duetter er fortsatt Romeo og Julie den man burde skaffe seg, til nød La Rondine eller CD’en med Verdi-duetter.
Det er den første solide innspillingen av Il Trittico på lang tid. Med det oppbudet av krefter som er satt inn på denne innspillingen ville man kanskje ha forventet mer sprut og energi. Antonio Pappano leder sine London-orkestre og sine mange fremragende solister – bare med et par mindre glipp – på akseptabelt vis. Det er hans ro som gjør denne innspillingen så sterk. Han styrer bevisst unna alle de søte fristelsene som Puccinis musikk kan invitere til. I stedet lar han tonefølget bli minimalt, nesten sørgmodig trist. Det kler de to minidramaene Il tabarro og Suor Angelica, men vi ville gjerne ha ønsket mer liv når fliret kommer med Gianni Schicci.
Il trittico er på tross av svakhetene en meget populær Puccini-helaften. Kanskje forklaringen er at her finner vi den rette balansen mellom rå og maskulin sjalusi og vold på den ene siden, til et forfinet og innelukket klostersamfunn på den andre – den feminine siden – og så lar det hele avsluttes med en saftig burlesk historie. Slikt venter bare på den rette instruktør.
Gjør klar for Stein Winge!
