Oslo Konserthus 16.10.2014. Sibelius: Symfoni nr 7, Holst: Planetene. Oslo-filharmonien, Santtu-Matias Rouvali, dirigent, Knut Jørgen Røed Ødegaard, konferansier, Oslo Filharmoniske Kor, damestemmer.
Det ble en musikalsk reise blandt stjerner og planeter. Men med et stort miss etter vår mening: det astronomiske og fysisk-vitenskapelige tok helt luven fra det spennende, grensesprengende og irrasjonelle ved musikken.
Det er helt flott å engasjere en profesjonell astronom til å fortelle om planetene i sol-systemet vårt, men etter min mening hører det ikke direkte hjemme til musikk som dette. Her tar eksempelvis Holst et motsatt utgangspunkt: han beskriver planetene ut fra deres navn, det vil si, de mytene og sagnene som ga opphav til navnene på dem i sin tid. I orkesterpartituret benevnes Mars som krigsguden (bringeren av krig) – noe som avgjort går fram av musikken, og Venus kjærlighetsgudinnenen, noe musikken formidler. Men Gustav Holst har ingenting å gjøre med antall minusgrader på overflaten i Uranus eller hvor mange måner gassplaneten Jupiter har.
Riktignok kan man innvende ved å si at Holst faktisk var opptatt ev astronomi som vitenskap (og astrologi) da han komponerte disse syv satsene og hvilken påvirkning disse planetene kan ha på vår psyke. Men selv med dette som utgangspunkt satte han navn på satsene identisk med de gamle gudebildene. Det eneste jeg så var fruktbart her var ordene astronom Ødegård lot falle om den ytterste planeten, Neptun, og det mysterium som kunne være utenfor der noe komponistene med kvinnestemmene her plassert under scenen, illustrerte flott og magisk.
Det å tøye den rene symfonien, Sibelius’ syvende, i retning av en astronomisk opplevelse, er etter min mening å gå noe langt, Riktignok gjorde Sibelius bruk av et påbegynt orkesterdikt som hadde tittel som kunne antyde noe i retning av stjernehimmelen, men dette utkastet tjente også til inspirasjon for deler av den femte og sjette symfonien.
Jeg opplever denne symfonien på en helt annen måte. Ikke som noen ‘stjernesang’ (eller symfonisk fantasi som han først hadde tenkt seg), men som rett og slett en svært grensesprengende moderne symfoni i formen som kontinuerlig inneholder spenninger som løses opp. Dette forholdet mellom det hardt trengte og tilknapte og det etterfølgende åpnende, er for meg symfoniens kjerne. For å få til dette tar Sibelius i bruk midler som knapt var anvendt før i kunstmusikken, utenom kanskje i noen fanfare-liknende Nibelungen-partier hos Wagner, nemlig den interessante none-akkorden som i dag er mest kjent fra storbandsjazz.
Hovedmotivet som vi hører i trombonene hadde han i partituret merket Aino (hans kvinne), det knyttes i en tett none-akkord og deretter løser segt langsom opp. Dette gjentar seg – som etterspasmer – noen få ganger utover i de knapt tyve minuttene symfonien varer. Det er denne spenningen, hardt knyttet, som så oppløses i lange sugende toner, som jeg ser på som symfoniens høydepunkt. Det er ikke for noenting at komponisten her satt navnet på sin kvinne så får man tenke hva man vil.
Dette er miitt inntrykk av symfonien, for meg er all musikk følelser – og i denne sammenheng hører ikke stjernebilder hjemme. Beklager.
For meg står denne symfonien som helt spesiell i komponistens produksjon, og den er avgjort modernistisk i forhold til symfonier før dette. Både med sin ene sats og bruken av denne none-akkorden. Synd at han satte symfonisk sluttstrek med den ysvende, han hadde jo mange år igjen å leve og mytene florerer om at den åttende, en visstnok tenkt langt annen symfoni, gikk på bålet på 1940-tallet.
Santtu-Matias Rouvai viste overveldende engasjement under Sibelius-symfonien. Det var nesten så den unge finske dirigenten med sitt praktfulle hår ville lage en ekstra dimensjon til Sibelius ved å framføre noe i likhet med Svanens død på podiet! Uansett var Sibelius den som avgjort var høydepunktet ved denne konserten. Oslo-filharmonien viste seg nok en gang som et fremragende Sibelius-orkester. Apropos: nå er så å si bare den syvende som er den eneste symfonien orkesteret ikke har festet til rillene. Kanskje tiden også er inne for litt dypdukk inn i sinnets irrganger ved å framføre den fjerde symfonien?
