Stockhausen

For de fleste er han totalt ukjent. Hans musikk høres så å si aldri i konsertsalene. Men spør en musikk-kyndig om navnet Stockhausen og du er garantert å få et meningsfullt og langt svar.

Mange vil holde ham som en av de aller største komponister på siste halvdel av 1900-tallet. Han er fremdeles virksom. Hans siste verk, som har holdt ham beskjeftiget i mer enn 30 år, er fremdeles uoppført i sin helhet. Det vil langt overstige en Wagner i proporsjoner. 28 timers tid vil det anslagsvis ta å få oppført operaen Licht.

The Beatles viste ham oppmerksomhet. Han er av dem som er viet plass på coveret på albumet Sgt. Pepper i 1967. Det var Paul McCartney som først fattet interesse for musikkens hans – og vi må være ærlige nok til å si at dette var i en tid da gutta fra Liverpool var opptatt av å holde seg inne med alt som var hipt, nytt og moderne – men det var John Lennon som han øvde størst innflytelse på. Det gjenspeiler seg særlig i Revolution #9 på dette albumet. Det var særlig Stockhausens komposisjon, det elektroniske verket Gesang der Jünglinge som fascinerte Beatles-medlemmene.

Og der er de ikke alene. Denne komposisjonen er blitt den første betydningsfulle av alle ‘rene’ elektroniske komposisjoner. Den er fra 1950-tallet og kan sies å være komponistens gjennombruddsverk, hvis det er mulig å bruke et slikt uttrykk.

Han ble et navn tidlig på 50-årene i sommerkursene i Darmstadt. Her møtte han Pierre Boulez og det er ikke for sterkt å ta i at disse to ble de dominerende skikkelsene i å utvikle den nye musikken i retning av såkalt ‘nyserialisme’, dvs. oppfølgeren av Anton Weberns minimale tolvtonemusikk. Men deres utvikling tok etterhvert to retninger. Selv om de begge hadde vært elever av Olivier Messiaen og lot seg fascinere av såkalte ‘konkrete’ klanger på dette tidspunktet, ble Boulez den utadvendte, orkesterlivbyggeren og senere store dirigenten. Stockhausen gikk mer og mer ‘inn i seg selv.’ Hans opptatthet av meditasjon og østlig filosofi fikk mange til å tro at han hadde seilt inn i en annen dimensjon og ut av denne verden.

Men for begge gjelder at de videreutviklet tolvtonemønsteret til videre begreper. Musikk kunne også ha andre dimensjoner ved seg. Struktur og oppbygging ble viktig. Sterke krav ble satt til både utøver og tilhører.

Uansett hvordan man betrakter ham vil det likevel ikke være å nekte for at hans navn for alltid vil være prentet inn i musikkhistorien som ledende innen innen retningen av ny musikk i siste halvdel av det tyvende århundre. At det senere kom en reaksjon på denne retningen – og at denne er blitt ganske betydelig – må vi ikke se bort i fra. Arvo Pärt er av de som søker bakover i tid og til den totale enkelhet i stillhet og ved bruk av treklang. Andre gikk ikke lenger enn til den tonale toneverdenen og vil oppfatte seg som nyromantikere. Noen søker også sammenheng med andre musikkformer som amerikanske minimalisters flørt i retning av populærmusikk og rock.

Derfor kan vi si at vi ennå ikke egentlig vet hvilken innflytelse Darmstadt-skolen vil øve på framtidens musikk. Men vi kan allerede i dag fastslå at Boulez og Stockhausen har hatt enormt å si for 1960- og 1970-tallet og den nye musikken.

Noen ganger spres det ‘nyheter’ om den nye musikken som er ment som sensasjonshungrige presseoppslag for løssalget. En slik sak var opplysningen om at hans strykekvartett krevde ‘for mange’ helikoptere til å bli framført.

For mange vil den mest ekstreme formen for ny musikk virke frastøtende og utiltalende. Det vil være garantert mer enn halvtomme konsertsaler hvis et norsk symfoniorkester hadde dristet seg til å annonsere et Stockhausen-verk. Uforståelig for mange, men kanskje for de fleste vil det oppfattes som ren tortur mot øregangene.

Undertegnete var en av de som fattet interesse for Stockhausen allerede som tenåring. Jeg må være ærlig nok til å si at det ikke var fordi musikken appellerte til emosjonelle følelser, som Beethoven eller Wagner. Men når man er rundt de 17 er man i opposisjon til det meste. Opprørstrangen rettet seg mot konservatoriekretser og vedtatte ‘sannheter’, de samme kretsene som den gangen totalt avviste Sjostakovitsj’ musikk som lettvint politisk plakatmusikk.

Følgelig fant jeg det ‘verste’ jeg kunne tenke meg av navn i protest mot disse professorale bedreviterne. Samtidig med at min platesamling av Sjostakovitsj økte, kjøpe jeg også det som var av LP’er av Stockhausen. Av de var det selvsagt Gesang der Jünglinge som fenget den største interessen. Men jeg ble også kjent med noe av hans tidlige klavermusikk og verk som Kontakte, Hymnen, Carré og Momente.

Selvsagt kunne jeg ikke ‘forstå’ musikken. For å være ærlig kunne den ikke gi meg så mye. Men de dynamiske elementene i klaverstykkene og ikke minst Gesang der Jünglinge gjorde inntrykk. Jeg ble en Stockhausen-tilhenger som ren provokatør.

Men med årene kom det emosjonelle ved annen musikk til å spille større rolle for meg. Jeg kom vekk fra måten å oppfatte musikk på som opprør eller en matematisk formel, som ren strukturell oppbygging og elementer i en logisk sirkel.

Når vi nå skriver 2005 og Arne Nordheim begynner å bli akseptert av det store konsertpublikummet for sin elektroniske musikk – eksempelvis konserten i høst med Mozart og Stormen i høst – må vi kanskje også revurdere vårt forhold til denne type klanger. Den kan også skape emosjonelle følelser og er ikke Ligettis musikk til Kubrick’s En Romodysse den rette til en film som dette?

Karlheinz Stockhausen er fremdeles en skapende og aktiv toneskaper. Hans verksliste er enorm, med langt over 300 registreringer. For det meste dreier det seg om musikk skrevet for klanger, stemmer og enkeltinstrumenter. Mange av komposisjonene er også forskjellige utgaver av det opprinnelige verket. Fra 1977 har han vært opptatt med å skape sitt store verk Licht med undertittelen Ukens syv dager. Av disse er fem av ‘dagene’ urframført, men verket er ennå ikke spilt i sin helhet.

Mange deler av dette verkets ‘dager’ er også blitt framført. Torsdag, det første han skrev, ble framført ved Royal Opera House i London i 1985.

Han har i alle år vært tilknyttet den tyske radioens (WDR) studio i Køln hvor han ‘lager’ mye av sin musikk. På Expo 70 i Osaka fikk han alt han hadde skapt til da framført. Med 5 1/2 time pr. dag tok det 183 dager å komme gjennom det. Det nådde en tilhørermengde på over en million mennesker.

Det er umulig å klassifisere hans musikk. Uttrykk som ‘spirituell’ og ‘kosmisk’ vil gå igjen. Også uttrykket ‘mantra’-musikk er brukt med referanse til de siste tiårenes orientering i retning av østlig filosofi.

Mens jeg skriver denne musikken har jeg satt på Unsichtbare Chöre fra Torsdag fra Licht. Uvante lyder siver ut over leiligheten. Den er merkelig og setter meg i en svært spesiell stemning. Ingen kan påstå at Stockhausens musikk er entydig og bare strukturell, den appellerer også til stemninger og emosjoner. Men lyttervennlig er den ikke. Den stiller krav.

Ingen stor komponist er blitt fullt ut anerkjent av sin samtid. Framtidige generasjoner kommer kanskje til å spørre oss om hvordan det var å leve i en tid da Stockhausen var aktiv. Kanskje vil han bli forbigått som et femti-talls fenomen som ble avbildet med andre ikoner på coveret til Sgt. Petter.