Historien til Hubert – Jens Stoltenbergs selvbiografi – er ute, så langt som han er nå, og det er på toppen av NATO som generalsekretær. Det er ikke noe som tyder på at han etter dette vil trekke seg helt tilbake og nyte sin bestefarstilværelse. Så det blir nok flere selvbiografier eller refleksjoner over vær, vind og politikk – om noen år.
Det er en nyttig og god bok. For det er en sammenfatning av norsk politikk de siste førti år. Dessuten forteller han levende og godt. Han er flink til å fylle på med interessante momenter og krydre språket med artige bemerkninger.
Som (om det å bli far): ‘Jeg visste sånn noenlunde hvordan det foregikk’.
Jens Stoltenberg: Min historie Gyldendal 2016 560 s.
Det er likeledes en viktig politisk bok for den beskriver hvordan Stoltenberg – uavhengig av Blair-bølgen i Storbritannia – allerede som ung AUF’er innså at Arbeiderpartiet måtte vekk fra sine tradisjonelle grunnvoller og innta ‘moderne’ standpunkter. Med dette mente han i tråd med sin sosialøkonomiske lærdom å innse markedsøkonomiens velsignelser, riktignok den regulerte delen av den slik Keynes fastslår. Han fikk først AUF med på dette og det som tradisjonelt var den høytsnakkende venstrefløyen i Arbeiderpartiet ble fra slutten av 1980-tallet faktisk det motsatte. Slik sett beredte han grunnen for en total omveltning av det norske samfunnet og en endring av Arbeiderpartiets tradisjonelle solidariske ståsted.
Stoltenberg framsto som ung og frisk som talte de gamle spøkelsene og høvdingene midt i mot. Dermed ble han ungdommens helt, uten at AUF’erne og radikalerne i bunn og grunn helt visste hva de støttet.
Hans første forsøk som statsminister endte således i total katastrofe og det største valgnederlaget i Arbeiderpartiets historie. Når han så kom tilbake var det med SV på slep – som i etterkant nesten måtte se seg nedlagt. Nå gikk det tross alt noe bedre – mens SV måtte slåss med promiller og sperregrenser. I 2013 fikk vi en ren blå regjering med Frp. i framskutte posisjoner. Det er en enkel lærdom å trekke av dette: når du forlater de solidariske grunnpillarene hopper andre tjuvradder inn på arenaen.
Det jeg får ut av boka er svært mye bekreftelsen på Stoltenbergs selvfornekting av sin bakgrunn: at han er en vestkantgutt med høy akademisk utdannelse vokst opp på solsiden med de ‘riktige’ og innflytelsesrike foreldrene, at han sånn sett er en del av dynastiet. Han bruker en god del sider, både direkte og indirekte, på å fornekte dette, nærmest gå i harnisk over at noen ville karakterisere en med akademisk vestkantbakgrunn som uegnet for ledelsen i et parti som sier seg å være for arbeidsfolk – noe det har opphørt med for lenge siden.
Sånn sett er dette en svært viktig og nyttig bok. Den kaster lys over mange av de grunnleggende forandringene som har skjedd de siste førti årene, om hvordan et parti endret seg til å bli et samfunnsbevarende parti og hvordan en en gang mektig bevegelse har endt opp med å diskutere kommunesammenslåinger og samarbeid med den private kapitalen i forsamlinger som etterhvert kom til å bestå av karrierister og strebere.
Det er nesten som at man hører Håkon Lie velte seg i sin grav: Hvor er klassestandpunktet? buldrer det der nede fra.
Skal jeg så ikke si noe bra om mannen som ble Norges yngste statsminister? Å joda, det skal ikke være mangel på superlativer i så måte. Mannen har et menneskelig og varmt instinkt og framstår på denne måten som det stikk motsatte av de gamle spøkelsene, høvdingene får en vel heller si i denne sammenheng.
Stoltenberg, særlig den helt unge med langt hår og slengbukse, var en kul og ålereit fyr. Han brakte med seg en annen stil inn i politikken og i særdeleshet i arbeiderbevegelsen. Inn i et miljø som stort sett hadde bestått av staute menn med rett nakke, klare blikk, rullings på lomma og ikke minst hard stemme fant han seg til rette med forsoning og forståelse. Slik vakte han utstrakt grad av sympati.
Dette førte også til kritikk av det som mange så som hans snillisme. Men det viser seg i alt som han har gått gjennom – oppgjøret med Thorbjørn Jagland ikke minst – at han ofte vender det forsonende kinn til. I oppgjøret med Jagland gir han nærmest ‘de andre’ skylden for at det gikk som det gikk. Han skriver at de nærmest ‘presset‘ ham til å ta standpunkt overfor en partikamerat han så opp til og ikke hadde noen vesentlige politiske uenigheter med. At han ikke kan si åpent ut at han måtte være skrikende uenig i vurderingen fra en som sier 36,9 og står bom fast ved det, pluss alt det andre uforståelige, må rett og slett tolkes som at Stoltenberg er konfiktssky og først og fremst diplomat.
Det er også grunn til å ta av seg hatten for det han har fått til, særlig på det internasjonale planet. Her tenker jeg i første rekke på vaksineprogrammet og hans innsats mot klima-opphetingen av jorda.
Man det er også alvorligere skygger på himmelen, som Libya hvor siste ord ennå ikke er sagt. Dette røper den andre siden hans. På tross av de åpenbart menneskelige egenskapene, som avgjort er positive, er han også et maktmenneske som vil leve i politikken, være opptatt av politikk. At han også i dette må foreta tjuvtriks og ta snarveier og ikke oppføre seg som Frogners beste barn, sier seg selv. Eksempelvis å foreta fraksjonsvirksomhet med den nære ledelsen bak ryggen på partiformann Jagland, er ikke akkurat pent. Her er det fler enn Håkon Lie som måtte ha snudd seg trill rundt i sin grav. Et maktmenneske er også en kyniker hvor hensikten helliger middelet. Så også med den kule og langhårete avgjort sympatiske unge mannen.
Men totalt stiger dette fram som kanskje den viktigste politiske selvbiografien fra de senere år. Han gir oss innblikk i et tenkesett som var med å forandre oss og dette gjør han på en god og levende måte. Sånn sett: kryss i taket for selve skrivingen, om politikken har vi langt annet å si…
