Oslo Konserthus 8.5.2003 Dvorak: Karneval konsertouverture, Bernd Alois Zimmermann: Trompetkonsert Nobody knows the Trouble I see, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11 Året 1905, OSLO-FILHARMONIEN, Ole Edvard Antonsen, trompet, Dirigent: Eliahu Inbal
Sesongens siste ordinære konsert ga oss en førstegangsframføring i Norge av Zimmermanns trompetkonsert med Ole Edvard Antonsen som solist. Men denne konserten og framføringen av den – hvor godt utført den enn var – må finne seg i å bli en parantes i forhold til kveldens hovednummer, framføringen av Sjostakovitsj’ ellevte symfoni.
Symfonien ble skrevet på slutten av 1950-tallet og bærer tilnavnet Året 1905. Den danner et par med den tolvte symfonien som skal skildre revolusjonsåret 1917. Begge symfoniene er programmatiske, og det er lett å lese faktiske begivenheter ut fra musikken. I ettertid er Sjostakovitsj blitt nytolket etter den omstridte memoarboka til Volkov og symfonien er blitt utlagt som en mektig protest mot Sovjets innmarsj i Ungarn i 1957 og de lidelser som ble påført det ungarske folket.
Som den jurodivyj han ga inntrykk av hadde Sjostakovitsj en dobbelthet. Gjennom paradokser og flertydigheter kunne han i ettertid gi inntrykk av å være av en slik skikkelse som i russisk folketro ofte forbindes med narrens skikkelse, en hellig person som kan se ting andre ikke kan se og driver gjøn og spott og påminner om verdens ondskap og urettferdighet.
Disse to symfoniene slo fast med tyngde da de kom at Sjostakovitsj var en partikomponist og derved skaffet han seg et kanskje urettferdig renomé. Den ellevte er et mektig og dramatisk verk. Begivenhetene i 1905 rundt den ‘blodige søndagen’ i St.Petersburg skal skildres. Satsene er delte med programbetegnelse. I bratsjene dukker tonene fra den ikke ukjente arbeidersangen Varsjavjanka opp. I førstesatsen holdes vi i intens spenning med svake markeringer i paukene. Stille partier mot de voldsomme utladningene – tsaristiske militærtroppers skyting mot folkemassene eller russisk panser i Budapest – balanseres perfekt.
Det var en stor framføring vi fikk oppleve. I denne symfonien fikk vi sett de beste sidene ved Oslo-filharmonien og Sjostakovitsj-kjenneren Eliahu Inbal fikk fram dette på en ovebevisende og dramatisk måte. Framføringen satte et kraftig og minnesverdig punktum for denne konsertsesongen.
Bernd Alois Zimmermanns svært korte trompetkonsert måtte finne seg i å bli en fotnote i sammenlikning. Synd fordi Ole Edvard Antonsenga oss en ren og stringent framføring av denne konserten som inneholdt elementer av jazz og spirituals uten at de ble for påtrengende.
Men det var Sjostakovitsj som satt – og sitter – i minnet. Framføringen fester seg som noe av det beste vi har opplevd med dette orkesteret.
