Oslo Konserthus 11.3.2007, Wagner: VALKYRIEN – konsertant versjon, Dirigent: Olaf Henzold, Siegmund: Ivar Gilhuus, Hunding: Carsten Stabell, Wotan: Trond Halstein Moe, Sieglinde: Michaela Schuster, Brünnhilde: Jane Eaglen, Fricka: Hege Høisæter, Helmwige: Toril Carlsen, Gerhilde: Ingjerd Oda Mantor, Ortlinde: Itziar Martinez Galdos, Waltraute: Trine Øien, Siegrune: Ingrid Dominique, Rossweise: Anna Einarsson, Grimgerde: Marianne E. Andersen, Schwertleite: Tone Kruse, Den Norske Operas orkester
Valkyrien er først og fremst stor musikk. Vi gikk til den årlige konsertante operaframføringen i Den Norske Operas regi med Olaf Henzold og operaens ensemble med store forventninger. De siste årenes Wagner-framførelser har vært strålende opplevelser og fjorårets Rhingullet var en topp-begivenhet.
Dessverre må vi si at vi ikke hadde den samme løftede følelsen etter denne framføringen. Det skyldes utvilsomt at den annonserte storstjernen, Jane Eaglen, ikke holdt det nivået en kunne forvente av et slikt navn. I denne sammenhengen virket hun mer som en fallende øst-europeisk stjerne, men gudsjelov uten skjemmende vibrato.
Årstiden og været hadde sikkert sitt å si for konsertframføringen, for Ragnhild Heiland Sørensen måtte tidlig kaste inn håndkledet. Hun ble lykkelig erstattet av Michaela Schuster. Dette var et treff! Michaela Schuster er en topp Wagner-sangerinne som kan se tilbake på store oppgaver på det europeiske kontinent, også i denne rollen. Og hun vil utvilsomt vise oss mer i årene som kommer!
Men utvilsomt var flere av de opptredende preget av at de mer eller mindre var noe insponerte. Klarest i så måte var Ivar Gilhuus som åpnet fryktinngytende ukonsentrert. Men han kom seg betydelig allerede i førsteakten og var utvilsomt en av aftenens store stjerner. Det lot seg også merke på en del av de andre framførende at formen kanskje ikke var helt som den skulle.
Men det positive var der! Vi har nevnt Schuster, stjernen fra Dresden og Berlin. Her må vi også føye til Hege Høisæter som riktignok ikke har samme stemmekraft, men bevares for en flott framstilling! Hun gjorde rollen som fru Odin med så store innlevelse at man kan bli Kristelig Folkeparti av mindre. Her manet hun til forsvar for det hellige ekteskapet med så stor kraft at en viss partileder med eplekinn snarest må se å gripe sjansen!
Vi må nevne flere. Carsten Stabell var som alltid en stabil og rungende bass. Og så de åtte valkyriesøstrene! De gjorde en skrekkslagende framtreden, stemmesterke som fy og mildt sagt fryktinngytende. Hvis noen skal skremme fanden på flatmark må det være Den Norske Operas åtte valkyrier! De kan med stort hell brukes som nattevandrere til å blåse unna mannfolk med uærlige hensikter i skumle og mørke bygater! Tredjeaktens åpning ble utvilsomt denne framføringens høydepunkt – ved siden av flammene som slikket opp på slutten ved hjelp av musikkens magi.
Jane Eaglen ble i denne sammenhengen en skuffelse. Men det var ut fra våre forventninger, hun skulle jo være en av fremste Brünnhilde’r i verden i dag. Selv med stor ressonanskasse levde hun ikke helt opp til våre forventninger. Men det var til forventningene, til selve framføringen må sies at hun var mer enn stor. Det så vi på den erfarne måten hun gjorde sin entre i annenakten. Med et småertende smil markerte hun seg som den av Wotan-døtrene som turte å bryne seg på sin mektige all-fader.
Uansett hva som kan sies er dette stor musikk. Die Walküre er den av de fire Nibelungen-operaene som har størst appell. Det ligger i typetegningen og konflikten, som her er mer menneskelig enn i de fire øvrige operaene. Dessuten er musikken noe av det mest spektakulære som eksisterer fra Wagners hånd. Det tok ikke mange taktene før vi var helt fengslet og fullstendig inne i musikkens magi. Det tapte seg ikke mot slutten, den avsluttende delen av operaen ble opplevd nesten i religiøs ekstase etter hvert som de tenkte flammene skulle slikke opp rundt Brünnhilde. Men selv uten gassflasker, som på Youngstorget for ti år siden, gjorde dette vanvittig stort inntrykk.
Det er mange incestiøse hentydninger i Wagners drama. Det er ikke helt fritt for søskenkjærlighet fra to som ikke vet at de er søsken, noe som blir operaens kjerne. Og det bare fortsetter i de to etterfølgende operaene.
Valkyrien ble først og fremst en stor seier for operaens orkester og Olaf Henzold. Nevnes må kanskje at førsteakten savnet litt driv og temperament, det ble litt for mye stillestående deklamering – men det er jo slik librettist og komponist har skildret den gryende kjærligheten mellom to søsken – men etterhvert tok det seg kraftig opp. Og det er her det blir sittende, som en enestående opplevelse med stor musikk som ikke lar deg fred i lang tid etterpå.
