Panserkrysseren Potemkin regi: Sergei Eisenstein, musikk: Dimitri Sjostakovitsj – tilrettelegelse: Alicia Schachter/Sheldon M. Rich/Dmitrij Atovmyen/Roger Bergs, Oslo-filharmonien dir.: Frank Strobel, Oslo Konserthus 12.11.1998
Oslo-filharmonien satte seg selv i annen rekke ved sine åtti minutters framføring av redigerte biter fra Sjostakovitsj’ symfonier i Oslo Konserthus i går kveld. For det som gjorde kvelden til en uvanlig sterk opplevelse var framvisningen av Eisensteins stumfilmklassiker fra 1926 Panserkrysseren Potemkin.
For alltid vil dette være en av århundrets filmer som gjør sterkest inntrykk. Trappescenen i Odessa vil også sannsynligvis framstå som den mest berømte av samtlige scener i filmhistorien.Eisensteins montasjeliknende klippeteknikk og Eduard Tisse‘s nærgående fotografering gjør dette til tidenes sannsynligvis sterkeste filmdokument.
Et amerikansk produksjonsteam har redigert utdrag av Sjostakovitsj’ symfonier og lagt inn disse bitene til filmen. Det bemerkelsesverdige ved denne produksjonen er at alle amerikanske ‘sannheter’ om film er holdt unna. Klisjeene er fraværende, filmen er ubeskåret og står fram med egen kraft – med musikken som forsterkende element, men hele tiden underordnet.
Dette var så sjeldent vellykket at vi må be om ‘mer – mer’. Det sier seg selv at når et 110-kvinne/manns sterkt symfoniorkester setter seg i ‘grava’ for å kompe en stumfilm, kan ikke inntrykket bli annet enn sterkt. I dette tilfellet kan man også snakke om at film og musikk hører organisk sammen.
Sjostakovitsj og Eisenstein hadde planer om å skape ting sammen, men de fikk aldri anledning til det. I stedet ble det som kjent Prokofiev som ble Eisensteins filmkomponist framfor noen annen – og neste prosjekt for Oslo-filharmonien må selvfølgelig bli Alexander Nevsky!
Sjostakovitsj skrev filmmusikk i høyt tempo om ikke alltid med samme kvalitetskriterier til grunn som i annen musikk. Han var også en sterk beundrer av Eisensteins filmer, og Panserkrysseren Potemkin gjorde et uutslettelig inntrykk på ham i sin tid.
Mange av hans symfonier er programmatiske. Den ellevte symfonien bærer tittelen 1905 og skildrer begivenhetene dette dramatiske året da tsarens soldater åpnet ild mot menneskemengden i St. Petersburg på den ‘blodige søndagen’, en begivenhet som bidro til å gi støtet til oppbyggingen av bolsjevikpartiet og som senere førte til oktoberrevolusjonen i 1917.
Handlingen i Panserkrysseren Potemkin finner sted i Odessa i 1905. Matrosene gjør mytteri, folkemassene på land støtter dem men blir utsatt for massakre – den berømte ‘trappesecenen‘.
Når Sjostakovitsj i sin musikk skildrer tsar-regimets nedslakting av demonstrerende folkemasser i St. Petersburg, passer den nesten som hånd i hanske for Eisensteins scener. Særlig gjør trappescenen et ennå sterkere inntrykk med hans musikk.
Her kan man i sannhet snakke om om at musikk og film er tett flettet inn i hverandre. Den ellevte symfonien utgjør hovedbestanddelen av de redigerte musikkbitene, godt assistert av den tiende og femte. I tillegg får vi ogspå høre kortere biter fra den fjerde og åttende symfonien. For de to siste symfonienes del er det bare kortere stykker som legges inn for å forsterke filmscenene. Men særlig fra den ellevte og femte symfonien hører vi lengre satspartier. Filmen åpner og slutter med tilsvarende fra den femte symfoniens første og sistesats.
Fordi så lange deler av satsene er beholdt fra disse sentrale symfoniene føles heller ikke musikken oppstykket eller ‘Hollywood-gjort’. Klippene er som tatt rett ut av Eisensteins teknikk; de følger tett på hverandre – og ligger hele veien nært opp til filmen.
Det er likevel filmen som tar oppmerksomheten. Sprengkraften i dette fenomenale Eisenstein-produktet har etter sytti år ikke mistet noe av futten. Derfor blir ikke Sjostakovitsj og Oslo-filharmonien annet enn ledsagende og forsterkende elementer. Eksempelvis er de korte bitene fra den fjerde symfonien lagt inn som nesten umerkelig med ledsagende lydbilde til filmen.
Det er således fåfengt å gå på konsert med Oslo-filharmonien for å høre orkesteret framføre Sjostakovitsj, en komponist de forøvrig under Mariss Jansons har vist seg å ha et usedvanlig godt grep om. Vi skal derfor holde oss fra å bedømme kveldens musikalske innsats. Bare si at sammen med filmframvisningen satt kvelden som et bokstavelig talt skudd.
Det var derfor overraskende gledelig å se at Oslo Konserthus var fyllt inn til bristepunktet på denne kvelden. Fruene i satt alder holdt seg unna denne kvelden, og godt var det for sjokket med Sjostakovitsj’ musikk og Eisensteins revolusjonære budskap ville nok ikke passe inn i Frogner- og Brahms-tilværelsens lune hygge. I stedet var det coladrikkende ungdom som fylte salen til siste plass – og som fulgte åndesløst med på denne storartede filmopplevelesen.
Filmen – med musikk – vises også i kveld. Vi ser allerede køene, men vil allerede nå melde fra: dette vil vi ha mere av. Gjerne en omgang Potemkin til. Vi har Alexander Nevsky – med muligheten for å oppleve Prokofievs musikk i ren og ubehandlet form – jfr. Gergiev og Kirov-ensemblet. Og hvorfor ikke Oktober eller Streik eller sette av lange høytidsdager med Ivan den grusomme?
Som sagt, dette må vi ha mer av!
