I det ene verket hører vi en utrolig skjønnhet, en vakker klang som tar deg med til så å si helt der oppe. Så skifter verden. I det andre verket kommer eksplosive utbrudd og sekvenser av noe fremmedartet som vi ikke har hørt før i symfonier til da.
Oslo Konserthus 1.2.2018 Osvaldo Golijov: Night of the Flying Horses, Alban Berg: Fiolinkonsert, Gustav Mahler Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, dir.: Joshua Weilerstein, Isabelle Faust – fiolin
Men likevel hører de to verkene sammen. Alban Berg og Gustav Mahler.
Det er en utsøkt og riktig kombinasjon Oslo-filharmonien gir oss med denne konserten. Mahlers første symfoni (1888-89) og Alban Bergs fiolinkonsert (1935) er to verk som på sett og vis er knyttet til hverandre tross mange tiår i mellom. Alban Berg skrev fiolinkonserten ’til minne om en engel’ og med det hadde han i tankene Alma Mahlers datter Manon (Gropius) som døde så altfor ung.
De to verkene er heller ikke ulike i tonespråket. Alban Berg legger riktignok
tolvonerrekka til grunn for fiolinkonserten men ender opp med Bachs vakre koral «Es ist genug». Mahler varslet noe helt nytt med sin symfoni. Franske vuggesanger og jødiske dansemelodier krystes sammen med voldsomme ekspressive utbrudd i orkesteret. Her står en ung mann fram som vil noe helt nytt med sin musikk. Det var ikke tvil om at den nye tiden var kommet i tonespråket!
Opprinnelig ville han la sistesatsen framstå som et symfonisk dikt – tilegnet titanen (derav oppnavnet Titan-symfonien) – men lot det senere falle. I en diskusjon han senere hadde med Sibelius hadde Mahler sagt at symfonier skal ‘omfatte alt, hele verden’. Med sistesatsens voldsomme utbrudd skjønner vi dette.
Du hører hvordan førsteatsen er snytt av det foregående verket, den store ungdomskantaten Das klagene Lied, med sin skogsstemning og fugletriller. Men så smeller det til med til da uhørte klanger før det ander opp med titanens kamp.
Symfonien ble i sin tid CD-innspilt av orkesteret med Mariss Jansons. Denne spreke innspillingen står seg ennå!
Isabelle Faust nærmet hvisket seg ydmykt fram i Alban Bergs vakre klanger før det hele toner ut med skjønne Bach. Slik kom hun på innsiden av et verk som har stått fram som et av de viktigste 1900-tallskomponistene har gitt oss. Det var bare å sette seg godt tilbake i stolen og nyte denne musikken.
Riktig nyte. For slik ble det med verk som dette! Godt spilt, ydmykt framført!
