Stort med Stensvold

Sesongpremiere Den Norske Opera 24.1.2004 Wagner: Der fliegende Holländer, Hollenderen: Terje Stensvold, Daland: Carsten Stabell, Senta: Ingjerd Oda Mantor , Erik: Ivar Gilhuus, Styrmannen: Svein Erik Sagbråten, Mary: Hege Høibråten, regi: Mike Ashman, ansvarlig for oppsetningen: Hilde Andersen, Den Norske Opera kor og orkester dir.: Olaf Henzold

La det være sagt med en gang: Om fredagens forestilling av Den flyvende hollender var stor, var lørdagens om ikke ennå mer imponerende.

For her fikk vi Den Norske Operas hollender framfor noen, Terje Stensvold. Det var forrige gang denne operaen gikk over scenen i 1999 at han fikk sitt store gjennombrudd. Det ble lagt merke til, for han ble straks engasjert av utenlandske scener, i første rekke Frankfurt og Stuttgart. Men noteres må også et rolleoppdrag i Hollenderen ved Deutsche Oper i Berlin. Og alt dette skjedde etter at han egentlig var gått inn i pensjonistenes rekker!

Og det er nettopp i denne rollen at han har feiret sine største triumfer i utlandet. Det forstår man når man opplever han på nytt.

For forskjellen fra fredagens forestilling var betydelig. Fra sin inntreden i første akt eide han bokstavelig talt scenen. Med sin stemmekraft og innlevelse i rollen tok han scenen bokstavelig talt i besittelse.

Tyngdepunktet i forestillingen forandret seg også. Nå ble det elektrisk fascinerende fra og med spøkelsesskipets første framtoning i første akt. Spøkelsesskip javel, for oss fortonte det seg mer som en oseandamper av jern og stål enn et seilskip med røde seil.

Men vi lar det være i denne omgang. For alt det som er bra med denne oppsetningen var fortsatt i behold. Om vi kan tilføye at vi syntes at orkester og dirigent strakk seg ennå litt mer enn de gjorde på sesongpremieren fredag. Mer fullendt og krafttonende lød det. Og nok en gang må vi la oss imponere over Wagner og hans korte effektfulle stil med få og toneangivende ledemotiv.

Ingjerd Oda Mantor har ikke samme stemmekraft som Turid Karlsen. Men det holdt godt helt til de aller siste taktene. Her ble forskjellen for tydelig. Dermed ikke sagt at hun sang dårlig. Tvert imot var det en fryd å oppleve henne spesielt i annenakten. Men når vi hadde opplevd en annen sanger kvelden før ble forskjellen så altfor tydelig, spesielt i de dramatiske sluttsekvensene i tredje akt.

De andre medvirkende gjorde utmerket innsats i sine roller som på fredag. Kanskje med den detaljen at Carsten Stabell fikk profilert seg klarere med en motspiller som på lørdag.