Bartok: Deux portraits, Corigliano: Klarinettkonsert, Stravinskij: Petruskja, Oslo-filharmonien, dir.: Mikko Franck, Fredrik Fors – klarinett, Magnus Ericsson – fiolin
Den 19 år gamle nye finske vidunderdirigenten Mikko Franck entret podiet i Oslo Konserthus i går. Store ord har gått om ham på forhånd, særlig etter hans sensasjonelle konserter i Stockholm siste sesong – og man var forventet å kunne oppleve det meste. Når man kommer fra Finland, og alt har etablert seg som et betydelig navn der borte, burde dette borge for det meste.
Men det ble blandet. For denne tenåringen er ingen Esa-Pekka Salonen ennå og hadde han samme myndig-morske ansiktsuttrykk som Sibelius – han spilte den unge Sibelius i en oppsetning på Svenska Teatern for et par sesonger siden – hjalp det ikke. Han kom ikke særlig godt overens med Igor Stravinskijs krav til rytmikk og helhet i Petrusjka.
Mikko Franck kom pent fra oppgaven i Bartoks to orkesterportretter hvor Oslo-filharmonienskonsertmester Magnus Nilsson gledet oss med utsøkt solospill. Coriglianos klarinettkonsert vil huskes først og fremst for Fredrik Fors‘ eminente bravur-spill. Den noe regimessig klanligheten og forsøket på å løse opp konsertformen ved uvøren usynkront spill, skal vi ikke uttale oss om.
Derimot har vi mye å si om framførelsen av Petrusjka.
Det er i og for seg prisverdig at symfoniorkestre tør å gi unge og lovende dirigenter anledning til å prøve seg og ta fatt på de største oppgavene. Av og til lykkes det – og noen ganger viser det seg at unge sinn har en forfriskende og ukonvensjonell måte å tilnærme seg musikken på. Daniel Harding har vist dette i løpet av knappe halvannet år, mer for samtidsmusikken på de britiske øyer enn hva han har fått i stand som sjefsdirigent for Trondheim Symfoniorkester.
Men valget av Petrusjka var ikke det rette for Mikko Franck. Han kom overhodet ikke overens med Stravinskij. Den tette rytmikken forsvant og han maktet ikke å holde spenningen og interessen oppe hele verket ut.
Visst er partituret rikt på spennede orkestrale lekkerbiskener, her er det mye å fråtse i for den som ønsker å lage et spektakulært show. Men det fordrer også at intensiteten holdes oppe hele veien ut, også i de mindre utadvendte partiene. Man skal ikke bare få et stort symfoniorkester til å spille ut hva det kan og for hva det er verdt, det skal også ha tyngde og innhold.
Det var her det sviktet. Stravinskij forsvant for oss – og tilbake ble en demonstrasjon, nok en gang, på hvor dyktige musikerne i Oslo-filharmonien er. Deres erfaring og rutine hjalp oss et godt stykke på vei gjennom Stravinskijs spenstige og rike orkestermusikk. Men vi savnet prikken over i’en, en som kunne lese de store linjene i dette tilsynelatende fargerike men intrikate verket.
Det som huskes fra denne kvelden er Fredrik Fors’ eminente spill.
