Oslo Konserthus 26.1.2012 Stravinsky: Scherzo à la russe, Fiolinkonsert, Schubert: Symfoni nr. 4 ‘tragiske’, Oslo-Filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Pekka Kuusisto – fiolin
Han gjorde sin entre på scenen som en musikkens Odd Nerdrum i en slags hippie-kjortel som faktisk kunne minne om en Jesus-frakk. Finske Pekka Kuusisto er kjent for å vandre egne veier. Han liker å krysse grenser og det gjør han så avgjort med å spille Stravinsky i hippie-kjortel.
Stravinskys fiolinkonsert er heller ikke av de mest framførte i musikklitteraturen. Den er kort – Stravinsky mislikte de mest kjente og spilte fiolinkonsertene – og skrevet for en ikke altfor stor besetning. Musikalsk holder den seg trygt innen hans neo-klassisme som preget hans komponistgjerning på 1930-tallet, nærmest som en slags concerto grosso med klare pekepinner til Bach (Toccata, Aria, Capriccio). Men konserten inneholder nok av besværligheter, blant annet noen kraftige akkorder vi ofte hører i solo-instrumentet, som til begynnelsen av et par av satsene.
Kjortel til tross, Pekka Kuusisto satte fyr i oss med sitt lekende og ubesværlige spill, fritt for divanykker og kruseduller. Han holdt seg til Stravinskys renskårne “klassiske” skjema. Merkelig at denne komponisten som kanskje mer enn noen revolusjonerte det forrige århundrets musikkliv og satte spor etter seg som er tydelige den dag i dag, sto fram og hyllet Mussolini og fascismen omtrent på den tiden han skrev fiolinkonserten, en hyllest han raskt trakk tilbake da de brune og svarte kreftene satte ham på liste over ‘entartet kunst‘.
Før framføringen av Schuberts fjerde symfoni, holdt Jukka-Pekka Saraste en kort tale hvor han mintes vennen og kollegaen Paavo Berglund som døde dagen før. Saraste framholdt at den finske veterandirigenten mer enn noen annen holdt av Oslo-Filharmonien, et orkester han spilte inn CD’er med, blant annet med Leif Ove Andsnes‘ i Rachmaninovs tredje klaverkonsert. Han ga oss også den personlige opplysning at det var Berglund som i sin tid førte ham inn i Schuberts fjerde symfoni.
Dermed ble framførelsen av Schubert fjerde symfoni, såkalte ‘tragiske’ symfoni, også et minnesmerke over en stor dirigent og Norges-venn vi husker godt fra konsertpodiet i Oslo.
