Svart

Izzet Celasin: Svart himmel, svart hav, Gyldendal 2007, 352 s.

Izzet Celasins bok vant en av de to prisene ved Gyldendals konkurranse om beste politiske roman tidligere i år. Boken er en oppvekstroman, en bred skildring av en ung manns opplevelser på 1970-tallet. Her inntreffer militærkupp, skuddvekslinger og politisk engasjement, det siste som det var for (nesten) oss alle på den tiden.

Først og frem er boken en skildring av den unge mannens følelsesliv, hans forhold til de unge kvinnene rundt ham og hvordan han blir helt fascinert av og hengt opp i en kvinnelig geriljaleder.

Izzet Celasin er født og vokst opp i Istanbul. I dag arbeider han som tolk i Oslo. Etter militærkuppet satt han flere år i fengsel før han kom til Norge som politisk flyktning på slutten av 80-tallet. Han lar oss ikke i tvil om at denne skildringen er sterkt influert av hans egne opplevelser.

Det var en godt skrevet og sterk bok. Det er byen Istanbul og den unge mannens følelsesliv og opplevelser han beskriver. Romanen starter med en første mai-demonstrasjon i 1977 og skuddvekslingen som fulgte.

For meg ble også dette en svært opplysende bok om at mennekser med en helt annen kultur, i dette tilfellt muslimene, faktisk er svært like oss. Det er lite som skiller og derfor blir det et tankekors å lese om ting i oppveksten man kjenner så altfor godt igjen. Samtidig er boken drivende godt skrevet, du lar deg fascinere fra side til side og fram mot en slutt somn egentlig stiller et spørsmålstegn ved oss selv. Hvorfor skal vi stille oss utenfor verdenen rundt oss?