Åsa Larsson: Svart sti, Oversatt av Kari Bolstad, Gyldendal, 2006, 364 sider.
En drepende kald vind jager over isen i Lappland da en mann i bare underbukser bryter seg inn i en ark for å redde livet. I arken finner han det nedfrossede liket av en kvinne. Resultatene fra obduksjonen tyder på et drap utført i affekt, noen har kjørt et relativt butt våpen tvers gjennom kroppen hennes. De forteller også at kvinnen ble profesjonelt torturert før hun ble drept. Den totale mangelen på blod forteller at arken ikke var åsted for drapet. Kvinnen er kledd for en joggetur, men under treningsdrakten har hun dyrt, lekkert undertøy. Med dette merkelige utgangspunktet starter Anna-Maria Mella og Sven-Erik Stålnacke nok en etterforskning.
Rebecka Martinsson har siden sist vært gjennom et mentalt sammenbrudd. Hun har sakte kjempet seg tilbake til et noenlunde normalt liv. Hun bor i sin farmors hus i Kurravaara og jobber som assisterende statsadvokat i Kiruna. Når Anna-Maria Mella og Sven-Erik Stålnacke trenger hjelp til å forstå den drepte kvinnens verden som ansatt i Kallis Mining blir hun igjen trukket inn i en mordetterforskning.
Parallelt med Anna-Maria Mella og Sven-Erik Stålnackes oppnøsting av saken blir vi kjent med flere av de involverte. Vi møter Anna-Maria Mella, Sven-Erik Stålnacke og Rebecka Martinsson på hjemmebane. Vi får innblikk i Mauri Kallis og søsteren Esters barndom. Anna-Maria Mella og Sven-Erik Stålnackei blir kjent med offeret Inna og hennes bror.
Jeg liker godt en kriminalroman som har noe mer enn spenning å by på, det være seg gode menneskeskildringer eller kommentarer til samfunnet, men bakteppet bør være en historie med skikkelig nerve. Det føler jeg ikke blir innfridd i Svart sti. Karakterskildringene blir for lange og for mange og ender opp med å virke som en brems på utviklingen av historien. Boken mangler en eskalering av spenningsnivået og jeg får aldri dårlig tid med å komme videre. Selv i bokens siste ti-tyve sider kan jeg godt legge den fra meg.
En av personskildringene inneholder i tillegg overjordiske dimensjoner som får spille en viktig rolle i utviklingen av plottet. For meg ødelegger det for historiene og disse partiene blir et langt gjesp.
Det er hyggelig å møte Rebecka igjen. Sven-Erik Stålnackes tilnærmingsforsøk på en av de involverte blir et koselig høydepunkt. Disse elementene og det gode språket gjør at boken tross alt er fullt leselig.
