Karin Fossum: Svarte sekunder, Capppelen 2002 271 s.
Karin Fossums siste bok har fått æren av å tidligstarte årets høstsesong. Stor lansering i disse dager hvor utgivelsen blir enerådende i media.
Hva er det så hun beretter om? I formen kan vi kanskje si at det er en slags krim-bok med de to politietterforskerne mer og mer i forgrunnen etterhvert som handlingen skrider fram. Men det er noe langt mer. Som i andre av sine bøker er det småbysamfunnet og hverdagens mennesker som opptar henne.
Ikke et slagsmål, ikke en konfrontasjon, over tohundreogsyttien sider. Det er befriende å lese en bok som er så nær krimhistorien uten at det søles med voldelige scener og effekter.
I stedet trer hverdagens problemer fram. Den mentalt tilbakeståede, hans oppofrende mor, de tesosterone ungdommene som har bilen som sin store interesse, og ikke minst angsten og miséren hos den moren som blir rammet: hennes ti år gamle datter forsvinner.
Dette er bokas utgangspunkt. De fleste antar at det dreier seg om en grufull forbrytelse, en skjending og forsøkene på å sk,jule dette, og handlingen dreier seg om oppklaringen som ikke er slik man skulle forvente.
Ikke for store ord, langt fra action, intet prangende ordgyteri, en bok som kan stå som eksempel på at det er mulig å skrive spennende uten å ty til de store fakter.
