Liza Marklund: Paradiset, Aschehoug 2002 349 s.
Journalisten Annika Bengtzon arbeider i avisen Kveldspressens nattredaksjon. En orkan herjer i Sverige og kaos føler i dens spor.
På frihamnen i Stockholm ligger to menn myrdet, og en lastebil med sigaretter til en verdi av 50 millioner kroner er forsvunnet. En ung kvinne flykter derifra hals over hode.
Ryktene i avisredaksjonen sier det er østeuropeisk mafia står bak.
Annika skriver om orkanens herjinger, men får ikke skrive om mordene. Hun blir til gjengjeld oppringt av en kvinne som er leder for en stiftelse hun kaller for Paradiset.
Kort fortalt beskytter de mennesker som blir truet på livet.
Annika møter kvinnen under mye hemmelighetskremmeri, og får inntrykk av at alt er i orden og at dette er et prisverdig tiltak.
Tilfeldig treffer Annika også Aida, den vettskremte kvinnen fra frihamnen, og Annika setter henne i kontakt med Paradiset.
Kort etter er Aida død. Myrdet.
Annika har dårlig samvittighet, og begynner å etterforske. Det viser seg at Paradiset ikke er så vidunderlig likevel, og at Aida virkelig var truet av den østeuropeiske mafiaen.
Liza Marklund er journalist og har tidligere arbeidet som nyhetssjef og sjefsredaktør i svenske aviser og tv. For debutromanen Sprengeren ble hun belønnet med “Poloniprisen 1998”. Boken ble også nominert til “Årets beste thriller 1998″ og “Glassnokkelen“, den skandinaviske prisen for beste kriminalroman.
Etter Sprengeren kom Studio Sex, og nå altså Paradiset.
I både norske og svenske aviser omtales Marklund som “Sveriges krimdronning”. Jeg vil heller kalle henne “Sveriges Mediedronning”.
Enkelte har den begavelsen, de klarer å skape masse blest om egen person, av og til nesten uavhengig av hva de faktisk har prestert.
Bare se på vår egen Ari Behn, og da snakker jeg om Ari FØR han traff prinsessen.
Når det er sagt, må jeg skynde meg å si at Marklund er dyktig.
Hun låner miljø og en del faktiske hendelser fra den virkeligheten hun har skrevet om som journalist, og dette gjør det mer enn troverdig og aktuelt.
Hun skriver rått og godt, Annika er en perfekt hovedperson, og det er spennende og bra alt sammen, akkurat slik en god krim skal være. Men Sveriges krimdronning blir hun ikke, i alle fall ikke for meg, der troner Helene Tursten langt over henne.
Paradiset anbefales på det sterkeste, den kan leses på påskefjellet, i sofakroken eller på en trendy kaffebar. Kanskje helst det siste.
|
|
