Oslo Konserthus 26.11.2009 Dvorák: Serenade for strykere, Milhaud: Slagverkkonsert, Arne Nordheim: Nachruf for strykere, Mendelssohn: Symfoni nr. 4, «Den italienske» Oslo-filharmonien, Christian Michael Berg – slagverk, Gilbert Varga – dirigent
En sommerlig eim av Italia boblet inn over oss på torsdagskonserten. Mendelssohns friske Italia-symfoni var et velkomment lyspunkt i det klamme november-mørket. Det var noe slikt vi trengte akkurat nå. Symfonien er et overskuddsfenomen preget av en lengre reise komponisten gjorde i Italia på 1830-tallet. For oss gjorde den samme virkning på torsdagskonserten som den har gjort på musikk-verdenen de siste 180 år. Den er breddfull av sprudlende liv, sol og varme. Om sydlandsk temperament kan overføres til musikken, er det nettopp i et musikkverk som dette. Du blir fylt av varme og glede etter å ha opplevd slik musikk. For et øyeblikk var novembermørket ikke fullt så besværlig.
Symfonien dannet sluttstrek for en høyst sammensatt konsertkveld hvor strykerne innledet med klassiske Dvorak-toner. Christian Michael Berg ga oss en visuell opplevelse med Milhauds slagverkskonsert og ikke minst det artige ekstranummeret. Konserten la seg mer på det lyttende og stille plan framfor å invitere til dunder og brak som ville være lett å ty til med slike kraftige virkemidler til rådighet. Vi ble fascinert invitert inn i et landskap hvor solisten lyttet etter klangene i orkesteret og bidro med å forme interessante kombinasjoner.
Vi må jo være såpass ærlige at vi må si at ekstranummeret var kanskje mer interessant med bruk av små slagverksinstrumenter som vi rett og slett ikke har peil på hva er. Heller ikke er vi såpass inne i det som er skrevet for slagverk – eller av estnisk musikk – til at vi kan si hva slags musikk dette var. Men oppsiktsvekkende interessant var det!
Det er et sterkt apropos til den gjengse oppfatning av Arne Nordheims musikk at hans verk Nachruf ble skrevet i den perioden komponisten var på sitt mest uttrykkssterke radikale i tonespråket. ‘Helt nordheim’ er jo blitt et begrep fra enkelte for det de oppfatter som ‘uforståelig’ modernistisk musikk (hvordan man kan ‘forstå’ musikk eller ikke?). At man kan si noe slikt om et verk som Nachruf er for oss desto mer enn ufattbart. Verket er rett og slett et svært vakkert verk for strykere der det begynner hviskende i bratsjene.
Entusiastiske Gilbert Varga ga oss altså et boblende varmt Italia-besøk som siste post på programmet. Det er slikt vi trenger akkurat nå!
