Syk solist ga frisk Grieg

Oslo Konserthus 14.10.2010 Grieg: Peer Gynt-suiter 1 og 2, Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 34, Béla Bartók: Den mirakuløse mandarin, suite, Oslo-filharmonien, Eivind Aadland – dirigen

I går morges måtte pianist Håvard Gimse kaste inn håndkledet. Sykdom gjorde et umulig for han å gjennomføre kveldens konsert som var planlagt med den lite framførte klaverkonserten til Eyvind Alnæs. Man kastet seg rundt for å finne eventuell erstatter men denne klaverkondserten er spilt såpass sjeldent at det var ingen pianister som på stående fot kunne påta seg oppgaven.

I stedet ble det Peer Gynt. Vi var av dem som stønnet ved beskjeden. I stedet for å oppleve en klaverkonsert som kanskje ikke er den mest spennende men som likevel kunne gi oss opplevelser av noe nytt fortonet Griegs Peer Gynt-musikk som en gjentakelse av forslitte og søtladne svisker.

Men så feil kunne vi ta. Disse åtte orkesterpastisjene ble i stedet et høydepunkt og en opplevelse, framført på en frisk og nesten ny måte. Så overbevisende var til og med Dovregubbens Hall at publikum brøt i spontan applaus. Det er når man opplever slikt spill som kom i stand etter knappe timers prøver rett før, at vi forbløffes over hvilket eminent orkester vi har til rådighet i hovedstaden. Å ta slikt på stående fot og gjøre det så bra er en prestasjon som vil bli stående. Men vi må nok også si at disse orkesterstykkene tilhører Oslo-filharmoniens evige gjengangere som ekstranummer hver gang de er ute på turneer og gjestespill – og det har det blitt noen av gjennom årenes løp.

Vi har ennå friskt i våre musikalske riller i hodet den siste konserten vi hørte med et symfoniorkester i Oslo for knappe to uker siden. Den gangen var det på den andre kanten av havnebassenget i en akustikk som triste Oslo Konserthus aldri er i nærheten av. Men nok en gang ble vi i kontrast forbløffet over hvilket eminent orkester vi har i Oslo-filharmonien. Deres Mozart sprutet og funklet, dette var til å bli i godt humør av! La gå at dirigentens entusiasme førte til litt vel mye tripping, men her var det fynd og klem! Forskjellen til ‘det andre’ orkesteret (i Bjørvika) ble desto mer overbevisende – og gledelig.

Før kronen på verket ble satt med de ekspresjonistiske og krasse storbylydene til Bartok, rytmisk og rått.

Dette orkesteret kan virkelig få det til, en syk solist ga oss en frisk Grieg!

t