Alf Skjeseth: Sykle på vannet – historia om Klassekampen. Frå revolusjonær propaganda til kulturelitens og venstresidas daglege brød, Det Norske Samlaget 2011, 284 s.
Den erfarne Klassekampen-journalisten Alf Skjeseth hyller avisa si i denne boka. Den kan også leses som en historie om det nå oppløste AKP (m-l). For Klassekampens historie er identisk med AKP’s historie. Avisa ble gitt ut fra 1969 med målsetningen om at den unge ml-bevegelsen skulle ha seg et talerør og den ble en blekke for propaganda. Avisa vokste i takt med det veldige oppsvinget i ungdomsengasjement som bredde seg. Den ble raskt ukesavis, så utgave to ganger i uka og fra 1977 også dagsavis. På 2000-tallet har det vært et rent eventyr. Avisa har i flere år vært opplagsvinner og er den av dagsavisene som også i antall solgte aviser øker mest, dette mens dagsavisene stort sett faller sterkt i opplag. Redaktøren Bjørgulv Braanen er kåret som årets redaktør i 2009.
Men medaljen har også en annen side. Flere ganger har avisa balansert på konkursens rand og det har vært et rent under at den har overlevd. Massive kampen og store ofringer fra AKP-medlemmenes side har flere ganger reddet avisa. Det utviklet seg etterhvert også store motsetninger til den mer dogmatiske ml-bevegelsens styring av avisa og det førte etterhvert til en gradvis frigjøring fra partibåndene. I dag har partiet Rødt overtatt AKP’s eierandel, men er mindretallseier sammen med to forlag og landets største fagforbund foruten en rekke småaksjonærer.
Derfor er også beretningen om Klassekampen en historie om AKP(m-l) og den rebelske norske ungdomsbevegelsen, særlig storhetstida på 1970-tallet. Klassekampen sto svært sentralt i det som skjedde. Avisa reflekterte såvel streiker som kvinnekampen og boligaksjoner og er således et viktig vitnesbyrd over denne delen av norsk historie.
Alf Skjeseth ble oppfattet som partiets mann i flere av de motsetningene som klarere og klarere dukket opp utover 1980-tallet. Skillet var tradisjonelt. Det gikk mellom de mer pragmatiske som ville ha en kvalitetsmessig nyhetsavis og de som ønsket en avis som et tradisjonelt partiorgan. Det toppet seg da redaksjonen gikk til sit-down på 90-tallet. Jeg synes at framstillingen av disse konfliktene, særlig på 90-tallet, kan bære preg av forfatterens noe dualistiske rolle og nære ståsted både til parti, kolleger og avis selv om han er svært klar i sin framstilling de siste årene og øver selvkritikk over tidligere standpunkter.
Det jeg kunne savne i denne historiske framstillingen er også mer refleksjon over alle begivenhetene som har funnet sted i avisas historie. Ikke minst er dette viktig samtidshistorie. Eksempelvis den forsida Klassekampen kom med etter massakrene på Kinas Tien An Men-plass i 1989. Dette er et historisk oppslag fordi det sier mye om den norske ungdomsbevegelsen og ikke minst hvordan antatte dogmatiske ml’ere, i dette tilfelle sjefsredaktør Sigurd Allern (‘Kina er etter dette et fascistisk diktatur‘), stilte seg når tidligere idealer framsto i en annen drakt.
Først og fremst er det oppsiktsvekkende hvilken sentral plass avisa etterhvert kom til å få i norsk avishistorie og hvordan dens medarbeidere etterhvert plasserte seg som noen av de mest sentrale innen norsk mediaverden. Presset på medarbeiderne var i de mest kritiske periodene utrolig hardt og det var ikke noe å si på at mange etterhvert tok seg arbeid i bedre betalte aviser hvor du ikke måtte slite helsa av deg. Men meningene tok de med seg, blant annet i form av undersøkende journalistikk og å avsløre samfunnstoppenes uhumskheter. I Dagens Næringsliv utviklet det seg eksempelvis et sterkt miljø av tidligere Klassekampen-journalister som utviklet dette i stor grad. Norsk mediaverden – presse, radio og TV – har de siste tiårene vært sterkt preget av tidligere medarbeidere i Klassekampen.
Først og fremst er historien om Klassekampen en eventyr-historie. Men den er også en viktig historie om en aktiv norsk ungdomsbevelse og hvilken offervilje som lå bak i å få dagsavisa i gang og holde den oppe gjennom flere kritiske faser.
