Symfoni som gjør stort inntrykk

Edvard Hagerup Bull: Epilogue pour orchestra à cordes, Mozart: Konsert for to klaverer og orkester Ess-dur K365, Chausson: Symfoni
Oslo Filharmoniske Orkester, Michel Plasson – dirigent, Tor Espen Aspaas og Sveinung Bjelland – klaver

Ernest Chaussons ene symfoni fra 1890 er et intenst og dramatisk verk. Komponisten legger på ingen måte skjul på på sin store beundring av Wagner, de lange og store linjene i symfonien viser dette. Men vi kunne også høre mye Bruckner i denne symfonien, den lange og gripende koralen helt mot slutten var som klippet ut av Bruckner. Vi skal heller ikke stikke under en stol at han en tid var elev av Debussy og hører man nøyere etter kan man faktisk ane den framtidige Pelleas og Melisande i denne dramatiske musikken. Så hvilket utrolig verk, faktisk Bruckner og Debussy på en og samme gang!

Det ble en stor framføring som gjorde kraftig inntrykk på oss. Det var også tydelig å merke at kveldens dirigent, Michel Plasson, hadde hjerte og følelse for denne musikken. Også han var tydelig beveget av denne musikkens gripende drama. Han er en av de dirigenter som ofte kommer på besøk i Oslo, det er nøyaktig et år siden han var her sist, og han evner å få god kontakt med såvel orkesteret som publikum. Et populært besøk! 

Konserten startet med Edvard Hagerup Bulls Epilogue for strykere. Det er et verk som ble skrevet i forbindelse med at Berlin-muren ble reist 13.8.1961 og skal gi uttrykk for den fortvilelse komponisten må ha følt da “venner tvers over gaten” ble fysisk atskilt gjennom en mur og piggtråd. Det er et verk med sikkert mye opplevd fortvilelse i seg, men for å være ærlig gjorde det ikke det inntrykk på undertegnede som kanskje begivenheten skulle tilsi.

Da var det i stedet godt å lene seg tilbake til Mozart. Hans konsert for to klaverer stammer fra tiden rett før han bosatte seg i Wien, det vil si omtrent samtidig med at hans atskillig mer spilte Sinfonia concertante (også i Ess-dur) oppsto. I denne klaverkonserten leker komponisten seg med to soloinstrumenters spill med hverandre, ofte i frydefull kombinasjon. Rokokko-trillene slår fra det ene instrumentet til det andre. Ofte dominerer de to instrumentene fullstendig og skyver orkesteret vennlig i bakgrunnen.

Tor Espen Aspaas og Sveinung Bjelland sto for en elegant framføring og de satte kronen på verket for alle Mozart-framføringene av unge norske utøvere denne jubileumssesongen. Som ekstranummer fyrte de av en Couperin-liknende transkripsjon. Lekende! Elegant! 

Men så etter pausen kom alvoret og pasjonene fram. Dirigenten var tydelig dypt beveget. Framføringen av symfonien gjorde stort inntrykk.