Oslo Kammermusikkfestival 2007 Universitetets Aula 16.8. Brahms: Bratsjsonate op. 120 nr. 2, To sanger for altstemme, bratsj og klaver op. 91, Dvorak: Zigeundermelodien op. 55, Klaverkvintett A-dur op. 81, Kim Kashkashian – bratsj, Håvard Gimse – klaver, Randi Stene – mezzosopran, Arve Tellefsen – fiolin, Atle Sponberg – fiolin, Jan-Erik Gustafsson – cello
Kim Kashkashian hadde sin første av flere konserter på kammermusikkfestivalen i går. Hun er fra før kjent som en av de aller fremste utøvere på sitt instrument i verden. For mange vil hun også være kjent som den som bisto Jan Garbarek på hans sist CD-plate. Her fikk hun vist hvilket eminent instrument bratsjen kan være og hvilken rik klang som ligger i den.
Bratsjens unike klangverden fikk hun vist fram også i går. Først og fremst viste hun seg fra en svært sympatisk side.
Kammermusikkfestivalen kunne også by på et møte mellom mezzosopranen Randi Stene og bratsjsolisten Kim Kashkashian. Her opplevde vi hvor perfekt altstemmen og bratsjen ligger til hverandre. Brahms måtte ha sett dette for hans opus 91 utnytter dette fullt ut. Det ble et møte som fascinerte, uttrykket ble dempet og lavmælt men likevel svært uttrykksfullt og fengslende. Med Randi SteneHer opplevde vi en klangverden som stemte til ro.
Før dette fikk vi en av bratsj-sonatene til Brahms, en sonate som kanskje er like mye kjent for sin transkripsjon til klarinett. Det er et av de aller siste verkene til Brahms og når vi hører hvordan komponisten her faktisk beveger seg mot et annet musikkuttrykk enn det rent klassiske, må vi bare spekulere i hva vi ville ha opplevd av musikk hvis Brahms var en 10-15 år yngre. Ville vi fått en ekspresjonistisk toneskaper som Zemlinsky eller den yngre Schönberg?
Gjennom et mellomspill med Dvoraks Zigeundermelodien fikk vi en staselig og majestetisk avslutning i Dvoraks store kvintett op. 81. Dvorak er en kammermusikk-komponist som etter undertegnedes mening har levet litt for mye i skyggen av andre storheter. Jeg finner hans kammermusikk rik på melodier, stadig skiftende i uttrykket og med en skattkiste av nasjonal musikk han øser av, sitt hjemlands folkemelodier.
I den stor anlagte kvintetten fikk vi dette fullt ut demonstrert. Dette rike verket ble framført med stort bravur av de medvirkende og særlig likte vi hvordan bratsj og cello ofte tok ledelsen i framføringen.
Vi fikk et møte med Kim Kashkashian som først og fremst fascinerte med en utøver som viste seg fra en svært sympatisk side.
