Toru Takemitsu: I hear the Water Dreaming, Toward the Sea I*, Le Fils des etoiles#, Toward the Sea II#, And then I knew ’twas Wind#**, Toward the Sea III#, Air
Patrick Gallois – fløyte, BBC Symphony Orchestra dir.: Andrew Davis, Göran Söllscher – gitar*, Fabrice Pierre – harpe#, Pierre Henri Xuereb – bratsj** Deutsche Grammophon 20/21 453 459-2
Toru Takemitsus musikk er fascinerende. Han er den japanske tonekunstneren som er mest kjent i Vesten; mange har også stiftet bekjentskap med hans musikk gjennom Kurosawas filmer som Ran. Han døde i 1996.
Vann er et sentralt element i hans musikk. Men også andre naturelementer som vind og hager (i japansk betydning) inngår i hans minimalistiske og sterkt beskrivende tonespråk.
På denne CD’en er det fløytisten Patrick Gallois som framfører en rekke verk han har skrevet for fløyte. Det er enten solo – som Air – eller med orkester som I hear the Water Dreaming og Toward the Sea II, eller i kombinasjoner med harpe og bratsj. Påvirkningen fra Debussy anes, i hvert fall i stemning og instrumentbruken.
Le fils des étoiles bygger på et verk av Erik Satie. Men det er Takemitsu tvers igjennom vi hører.
Tittelsporet kommer i tre versjoner: for fløyte og gitar, for fløyte, harpe og orkester og for fløyte, bratsj og harpe. Den første versjonen ble skrevet i 1981 for Greenpeace’s Save the Whales-kampanje. Verket er inspirert av Hermann Melvilles roman om Moby Dick hvor hvalen triumferer over sine jegere. Hos Takemitsu er dethavet eller sjøen i overført betydning han blir inspirert av. Igjen kommer vann-motivet sentralt inn.
Det gjør ingenting at vi får dette verket i tre versjoner. Besetningen er så forskjellig at det framstår så å si i ny form ved hver utgave.
Som alltid med Takemitsus musikk blir vi revet med av hans stemningsskapende effekter. Musikken stemmer deg til ro og meditasjon.
