Oslo Konserthus 7.4.2005 Åm: Fagottkonsert (bestillingsverk, uroppførelse), Schönberg: Pelleas og Melisande
Oslo-filharmonien, Eirik Birkeland – fagott. dir.: Ilan Volkov
Hvor var gløden? Hvor ble det av intensiteten? Riktignok hadde vi på denne konserten en urframføring – men all erfaring sa oss at vi kunne regne med at den musikalske nytelsen til fulle skulle oppstå etter pausen med Schönbergs gigantiske tonedikt Pelleas og Melisande.
Men opplevelsen kom ikke. Tolvtonemesterens tonale tonedikt fra århundreskiftet ble framført uten glød og intensitet. Helt borte var dragene av drama som ligger i Maeterlincks tekst. Det ble altfor tamt, de gedigne orkestermaleriene som kunne gjøre selv en Richard Strauss til smågutt til tross. I stedet for et mektig og stort oljemaleri fikk vi en liten akvarell.
Derfor ble kanskje Magnar Åms fagottkonsert et større clou enn man på forhånd hadde forventet. For det er ikke hver dag en opplever en urframføring av et bestillingsverk i Oslo-filharmoniens hender. Og det tilhører mer enn sjeldenhetene at man virkelig kan heve øyenbrynene og si med hånda på hjertet at dette engasjerte, det var storartet.
Det kan man ikke umiddelbart si om Magnar Åms konsert heller. Men at konserten avgjort hadde sympatiske trekk er det ingen tvil om. Konserten var holdt i et musikkspråk i temmelig moderate former, det var ingen musikk som kunne skremme fettvalkene av folk, ingen dissonerende klanger, her skulle ingen pling-plong skremme publikum. Musikerne var gruppert rundt om i salen og dette innebar store muligheter og førte til behagelige overraskelser. For kvadrafonisk lydopplevelse i Konserthuset med levende musikere er ikke hver dag man får oppleve.
I hvert fall klang det på grensen av det helt store når podiemusikerne ble svart av samme instrumentgruppe langt bak eller til siden i salen og assosiasjonen til arrangeringen av Thomas Tallis gruppert for kirkerommets klang slo en umiddelbart. Ikke minst fordi flere av bratsjene var sentralt plassert. Eller de stadige skiftingene hvor instrumentene blandet seg inn bak deg og på siden, steder du ikke kunne nå dem med blikket. Dette var spennende!
Dette var utvilsomt høydepunktet ved gårsdagens konsert og det er synd kanskje at selve framføringsformen tok glansen av utøvelsen og Eirik Birkelands fagottspill. For også kveldens solist må få ta del i superlativene.
Hverken musikere eller publikum ble tent av den unge russer Ilan Volkovsom hadde fått for store oppgaver å mestre etter pause. Bare det å administrere Schönbergs veldige klangapparat krever sitt, men her var det helt tydelig at den unge dirigenten nok hadde tatt seg vann over hodet og ble stilt overfor et partitur som ble i meste laget. Schönbergs musikk bygger tross alt på et dramatisk dikt og greier man ikke å få fram noe av dette blir musikken fort overfladisk og senromantisk gigantonomi. Det blir rett og slett sløseri av altfor mange toner og instrumenter.
Vi har opplevd denne musikken med Oslo-filharmonien før og må med hånda på hjertet si at både med Vladimir Aschenazy og Marek Janowski senest for fem år siden gjorde det et langt annet og sterkere inntrykk. Disse gangene fikk vi en opplevelse, i går opplevde vi et verk som ble spilt og framført. Den forskjellen er stor.
Men kvelden hadde tross alt et lyspunkt, en ny norsk fagottkonsert.
