Richard Wagner: Tannhäuser
Jane Eaglen, Waltraud Meier, Peter Seiffert, Thomas Hampson
Staatskapelle Berlin, Chor der Deutschen Staatsoper Berlin, dir.: Daniel Barenboim (opptak fra mai/juni 2001) Teldec 8573-88064-2
Så foreligger den altså, det som skulle være det nye årtusenets Tannhäuser. Men referanseinnspillingen for mange tiår framover svikter på et avgjørende punkt: de kvinnelige sangerne og da i særdeleshet Jane Eaglen i rollen som Elizabeth, er overraskende svake. Ja, Eaglenhøres dessverre ut som hun synger med poteter i munnen, anerledes kan vi ikke karakterisere henne, innimellom høres hun ut som en rautende ku i selskap med de andre fremragende artistene, orkester og kor.
Ellers er dette en praktfull innspilling. Den absolutte styrken ved den er den musikalske ledsagelsen fra kor og orkester. Daniel Barenboim leder sitt Staatskapelle så det nærmest låter himmelsk. For et orkester han har til rådighet på statsoperaen! Og det er ikke mindre imponerende å høre Peter Seiffert i tittelrollen og særlig Thomas Hampson som Wolfram von Eschenbach. Sistnevnte er virkelig stor og verdt CD-kjøpet alene.
Derfor gremmes man mer når man hører Jane Eaglen som Elizabeth. En kan jo godt redde seg ved å late som om denne rollen ikke er den aller største, ingen Isolde eller Brünnhilde, og at det er de mektige korpartiene og Wagners mektige musikk som bærer denne operaen. Heller ikke Waltraud Maier som forføreriske og farlige Venus har den helt gode dagen. Men her kan man se fundamentalistisk på det: hvorfor skal Venusberg-skikkelsen i kjøtt og blod høres fager ut?
Jane Eaglen er de siste årene blitt hausset opp som dette århundrets kommende store dramatiske Wagner-sopran. Visst har sangerinnen fra Seattle et stort volum – og er omfangsrik både her og der – men i denne rollen som grenser inn mot det romantiske og lyriske, kommer hun ikke til sin rett.
Slikt er synd. Men som sagt er det så mye annet å glede seg over med denne innspillingen. Tannhäuser har stått på spilleplanen for Staatsoper den Linden gjennom flere sesonger. Såvidt vi kan se er det bare Gunnar Gudbjörnsson i rollen som Walther von der Vogelweide som er i behold fra de siste årenes oppsetninger, som gjerne finner sted i forbindelse med festukene i påsken (og også vil gjøre det i år).
Derfor er dette musikk som Daniel Barenboim har sitt helt tydelige musikalske grep om. At han får praktfull støtte av et av Tysklands aller eldste orkestre gjør dette til en sterkt minnesverdig innspilling.
Med eller uten poteter.
