Sibelius: Fiolinkonsert*, Stenhammar: To sentimentale romanser, Valen: Fiolinkonsert
Arve Tellefsen – fiolin
*Royal Philharmonic Orchestra dir.: Paavo Berglund, Trondheim Symfoniorkester dir.: Ole Kristian Ruud Grappa GRCD 4089
Jeg har ikke til hensikt å gjøre kritiske anmerkninger til selve framførelsen på denne CD’en, for den er helt eksellent. Paavo Berglund tar The Royal Philharmonics med seg på en lyrisk og til tider svært underskjønn reise i Sibelius’ fiolinkonsert. Arve Tellefsen legger seg på en ydmyk tolkning hvor det sangbare og klanglige i tolkningen kommer helt til sin rett. Av innspillinger av Sibelius’ fiolinkonsert har jeg ikke problemer med å si at dette er en av de absolutt bedre – og den beste som har kommet på en god del tid.
Jeg skal heller ikke si så mye om de to sentimentale stemningene til Wilhelm Stenhammar. For meg ble de litt for romantisk intetsigende, uten spenning og innhold. Derimot sto Fartein Valens fiolinkonsert fram for meg som litt av et under – ikke minst i stemning.
Det er her denne CD’en misser en god del, etter min mening. Selvfølgelig er det ikke bravur man er ute etter, men en seriøs og skikkelig framføring. Men hvorfor da blande Valen med Sibelius? Er det fordi ‘noen’ skulle kunne mene at Valen trenger mer oppmerksomhet og at den riktige måten er å smugle han inn med Arve Tellefsen og Sibelius?
For meg virker det slik. Jeg ville mye heller ha foretrukket Valen med Valen eller annen musikk fra dette århundret som ikke har kirsch-preget til Stenhammars sentimentalitet over seg og som har de riktige elementene med seg.
For mot Sibelius balanserer ikke Fartein Valen. Dette er to forskjellige verdener, og da blir det helt galt å blande de to sammen. Det er som å kjøre John Cage mot Brahms, for å si det litt ekstremt – eller Arne Nordheim mot Grieg.
La dét være sagt. Arve Tellefsen står for en ytterst smakfull tolkning av de to fiolinkonsertene. At dette blir en klassisk ‘hit’ her hjemme, er det ingen tvil om. Tellefsen er jo nærmest folkehelt, og, unnskyld for å ha sagt det, men en slik CD var nødvendig for å korrigere inntrykket av ham som seriøs utøver etter hans eksperimentering med cross-over genreen – noe som ikke hele veien har vært en ubetinget suksess.
Jeg stusser også over valg av orkester. Tellefsen gjorde Sibelius’ konsert med Trondheim Symfoniorkester for bare et par sesonger siden, rett før opptaket i London med RPO fant sted. Her undres man, for konserten i Olavshallen var etter min mening av så særdeles framstående kvalitet at den utmerket godt kunne ha fortjent en CD-utgivelse.
