Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø – et vennskap/Trær som faller – en opphisselse/Gamle mestere – komedie/Havaristen
Gyldendal Norsk Forlag 2013, 475 s.
Thomas Bernhards (1930-1989) forfatterskap føyer seg neppe inn i rekken av lett leselige og folkelige romaner. Snarere tvert imot, han forlanger at leseren virkelig konsentrerer seg og trenger inn i det han formidler. Skal man sette seg inn i det han skriver og hans tanker forlanges det oppmerksomhet. Derfor skriver han konsekvent uten avsnitt eller kapitler. Tekstene er som en nærmest endeløs rasende monolog, framført med heftighet og sinne.
Hans utskjellinger og arroganse er så å si uten grenser. Han herjer med kolleger i åndslivet og skjeller ut Østerrike for omtrent alt, maten, skitne vinduer, møkkete kjøkkener men ikke minst snobbetheten og det han oppfatter som dilettantisme. Særlig er det kulturlivet i Østerrike som får unngjelde,og i første rekke lett gjenkjennbare skrivekolleger. Kjente kunstnere som Bruckner – middelmådig i sine pubertale katolske tonedrønn –og Goethe og Shakespeare – jeg føler vemmelse – får sitt. Selv de største unngår ikke hans vrede.
Du leser ikke lenge før du ser at han skyter langt over mål, for å si det pent. At han stadig gjentar sine utskjellinger, gjør at den ikke rammer slik det kanskje skulle, den faller nesten på sin urimelighet og du opplever mer personen Thomas Bernhard som en håpløst arrogant og selvopptatt fyr med liten kontakt med verden rundt seg.
Likevel er ordene hans og måten han setter dem sammen på fascinerende. Stadige gjentakelser av det samme poenget, men med ørsmå forandringer, framført i formen av den nevnte monologen, blir besnærende. Du faller inn i en egen stemning og rytme med dette. Faktisk ser du at en forfatter som Dag Solstad tydelig har latt seg inspirere av Thomas Bernhard.
Forfatteren er få år etter sin død allerede en klassiker. Han er et sentralt navn i mellom-Europa og Østerrike. Hans teaterstykker spilles på scener over hele verden, senest for to år siden oppplevde vi en glitrende Toralv Maurstad i dramatiseringen av Trær som faller. Vi er av dem som har latt oss sterkt more over hans teaterstykker som faktisk spilles ofte i Norge.
Disse bøkene gies ut på nytt på norsk fordi de i lenger tid har vært utsolgt fra forlaget. De tilhører noe av det beste og mest populære han har skrevet. De anbefales på det sterkeste. Men sett av tid!
