Terezín/Theresienstadt Sanger av Ilse Weber, Karel Svenk, Adolf Strauss, Marthe Roman, Hans Krása, Carlo Sigmund Taube, Viktor Ullmann, Pavel Haas, Schulhoff: Sonate for fiolin solo, Anne Sofie von Otter – mezzo, Christian Gerhaher – baryton, Daniel Hope – fiolin, Bengt Forsberg – klaver, Gerold Huber – klaver, Bebe Risenfors – akkordion, bass, gitar, Ib Hausmann – klarinett, Philip Dukes – bratsj, Josephine Knight – cello
Deutsche Grammophon 477 6545
Det er en utmerket ide å plukke fram sanger av kjente og ukjente komponister med tilknytning til Theresienstadt. Ideen kom opprinnelig da Anne Sofie von Otter opptrådte på et arrangement til minne om Holocaust for syv år siden.
Her er det en gruppe musikere som assisterer von Otter og barytonen Christian Gerhaher på disse sangene. Fire av disse komponistene er internasjonalt svært kjente. Felles for Viktor Ullmann, Hans Krása og Pavel Haas er at de alle oppholdt seg i Theresienstadt før de sent i 1944 ble transportert videre til dødsleiren Ausschwitz. Erwin Schulhoff var derimot aldri i Theresienstadt men også han møtte sin sjebne i nazistiske dødsleire. Det er dette tragiske sjebnefellesskapet – og at hans sonate for fiolin solo har en slik talende melankolsk stemning – at dette verket er inkludert her.
Theresienstadt var nazistenes store narreleir. Her ble den jødiske kultureliten samlet for å gi den øvrige verden et bilde av alt skulle være i skjønneste orden, noe det selvfølgelig ikke var. Straks Røde Kors-representantene hadde forlatt leiren ble kulissene rigget ned og innbyggerne i den jødiske lissom-småbyen sendt til dødsleirene.
Men i en kort tid fant det kunstneriske uttrykket et slags fristed her. Komponister fikk skrive musikk (notepapir fantes ikke), dikt oppsto og i den grad nazistene tillot det fant det sted konserter og framføringer her. Viktor Ullmanns opera Keiseren av Atlantis var et av de Theresienstadt-verkene som nazistene ikke tillot framført. Med rette hadde de skjønt at dette var et burlesk surrealistisk verk med dobbelt ironi rettet mot deres fører.
Slik var også mye av det som ble skapt i Theresienstadt. Det hører vi også av sangene her. Fortvilelsen og tragedien kommer nesten åpent i dagen, som i den anonyme Terezin-Lied. Mange av verkene som oppsto her er faktisk blitt blant de mest kjente fra disse komponistene. Riktignok inneholder ikke denne CD’en noen utdrag fra Ullmanns opera – engang ikke nevnt i teksten! – men både hans Beryozkele fra Tre jødiske sanger op. 53 og Pavel Haas’ Fire sanger fra kinesiske dikt er blant deres mest kjente komposisjoner totalt sett.
Mange av de øvrige sangene er holdt i cabaret-stilen som var framherskende på 1930-tallet. Cabaretforestillinger var også hyppige i leiren. Et navn som stadig går igjen er Ilse Weber. Hun var sykepleier og kunne gå rundt og framføre sine dikt hvor hun hadde tonesatt flere på sine nattevakter.
Det er en indre kraft i musikk som dette. Vi blir minnet om igjen og om igjen om hvilke uhyrlige forbrytelser menneskeheten kan få seg i stand til å gjøre. Men Theresienstadt vitner også om håp. Som Viktor Ullmann skrev: Å lage kunst var et uttrykk for vår vilje til å leve!
