Karl Amadeus Hartmann: Strykekvartett nr. 1, Bela Bartok: Strykekvartett nr. 4
Thomas Zehetmair Quartet; Thomas Zehetmair – fiolin, Ulf Schneider – fiolin, Ruth Killius – bratsj, Françoise Groben – cello ECM 1727
Det er på tide at vi merker oss navnet – og det med ettertrykk – for neste sesong har vi ham her i Aulaen spissen for Det Norske Kammerorkester og med komponisten Karl Amadeus Hartmann på programmet.
ECM er ikke det plateselskapet som blafrer altfor mye av sine musikerkjendiser. Det er selve musikken som er viktigst for dem. Så også her. Thomas Zehetmair stiller seg uten brask og bram i spissen for tre andre musikere og framfører to av mellomkrigstidens mest sentrale verk for strykekvartett.
Bartoks fjerde kvartett er fra 1928, Hartmanns første fra 1933. Begge var komponister som på langt nær fulgte den brede vei, Bartok med sine rytmiske og komplekse strukturer som sikkert virket svært uvandt for sin tid. Hartmann var tysk musikklivs enfant terrible, den ‘slemme’ gutten som absolutt ikke fulgte det tonale mønsteret fra sin mer berømte navnebror, selv om han ikke slo inn på tolvtoneteknikken, sin beundring for Webern, Alban Berg og Schönberg til tross.
De to kvartetten er svært ulike hverandre. Hartmann er mer søkende i sitt uttrykk og en merker hvordan forskjellige strømninger i tiden – jazz, dadaisme, ekspresjonisme – søker innpass i hans musikkspråk. Mens Bartok er nesten vill i sin råskap, er Hartmann behersket. Begge holder seg godt innenfor det tonale landskapet.
Thomas Zehetmair sto i spissen for en annen innspilling med Bartok, Schönberg og Sandor Veress som kom ganske nylig. Den gangen var det med Camerata Bern, denne gang er det med hans egen strykekvartett. Han er forlengst oppnådd status helt i toppen av fiolinister i verden i dag, og det er bemerkelsesverdig at Det Norske Kammerorkester vil få ham hit til Oslo neste år. Det er en samspilt og tett innspilling og ECM har kanskje et godt poeng i å la musikken tale for seg.
